Nytt liv, ny blogg

Da prøver jeg meg på en ny blogg og håper at jeg skal klare å være flinkere til å skrive her enn på min gamle. En gang i tiden var jeg ganske flittig, men så kom to barn på rappen og tiden strakk ikke lenger til. Nå som ungene er litt større og mer "selvhjulpne" prøver jeg igjen. Mine tidligere blogger har vært på engelsk, da jeg tidligere bodde i USA, men nå er tiden inne for å prøve seg på norsk. Spiller ingen rolle om ikke hele verden forstår hva jeg skriver, for egentlig skriver jeg kun for meg selv.

Kan alikevel presentere meg litt sånn for moro skyld. Jeg er 33 år, bor i suburbia på Østlandet (men er vaskeekte sunnmøring og stolt av det) sammen med mannen min, sønnen vår på 4 og datteren vår på snart 3. Jeg har valgt å være hjemmeværende nå som ungene er små, men jobber litt hjemmefra på frilansbasis. Ungene er i barnepark 4 timer om dagen, så da får jeg litt tid til å gjøre sånt, selv om jeg noen ganger gjerne skulle hatt enda flere timer om dagen. Jeg har nå en gang tatt et valg.. Og jeg føler meg veldig heldig som har kunnet gjøre det sånn, selv om jeg innimellom føler at jeg går oppi unger hele tiden. Jeg ser at de trives veldig godt med det. Ikke noe stress om morgenen. 4 timer med lek og sosialisering med "likesinnede" i parken som de elsker og også mye tid sammen med oss foreldrene. Mannen min jobber skift, og selv om det av og til kan være skikkelig kjipt med nattejobbing/helgejobbing/helligdagjobbing, så er han også veldig mye hjemme. Og vi trives veldig godt med å ha det sånn, selv om det kanskje skinner gjennom i det jeg skriver at litt mer alenetid ikke hadde vært å forakte. Noen ting bør man vel bli flinkere til.

Tror nok at denne bloggen kommer til å handle vel så mye om jakten på en tredjemann som vårt hverdagsliv. Men på sett og vis er det jo en stor del av hverdagslivet vårt. Sønnen vår ble til på pillen bare rundt 4 måneder etter vi flyttet sammen og rundt et år etter vi først ble kjent, så der gikk det fort i svingene. Ganske nøyaktig 1 år etter at jeg flyttet til Østlandet for å bo sammen med mannen i mitt liv, kom godgutten vår til verden på den første dagen i 2006. Faktisk bare 1 time og 15 minutt inn i det nye året, og aller først i Oslo. Da han var rundt 8 måneder var vi litt uforsiktige, og i mai året etter kom en liten prinsesse til verden i turbofart. 16 måneder er det mellom de to, så det sier seg kanskje selv at livet kan være ganske hektisk hos oss. Nå ønsker vi at de skal få en liten søster eller bror - selv om de selv ikke er så overbegeistret over idéen.

Selv om de to vi har bare kom, så har jeg hele tiden sagt at når vi først skal planlegge et barn, så blir det nok ikke like enkelt. Dessverre har det vist seg å være riktig. Vi begynte å prøve i august i fjor. Hadde et par måneders pause for at jeg ikke skulle få termin midt oppi årets planlagte sommerferie og begynte prøving igjen i desember. I slutten av februar fikk jeg endelig de etterlengtede positive testene, i prøveperiode (pp) 6 og på selveste morsdag/Valentine's Day satt spiren endelig. Men gleden ble kortvarig. I uke 6 begynte jeg å spotte. 6+5 var vi på ultralyd og fikk se en bitteliten spire med bankende hjerte. Men den var alt for liten ut fra hvor langt jeg var på vei, og 22. mars i uke 7+1 endte eventyret om Morsdagsspiren i spontanabort (SA). Utrolig vondt å oppleve noe sånt, men jeg var på mange måter forberedt selv før jeg begynte å spotte. Jeg hadde aldri godfølelsen. En del av meg visste at det ikke ville gå bra. Innimellom er det utrolig kjipt å ha rett..

Nå har det gått tre uker. Det er ikke like vondt lenger, men noen ganger stikker det. Jeg skulle ha vært over 10 uker på vei nå, isteden må vi begynne helt på nytt. Nå er eggløsningen (EL) overstått, og jeg er 4 DPO (days past ovulation). Jeg leser stadig vekk om dem som har blitt gravide igjen rett etter å ha mistet og ser at det skjer med ganske mange. Jeg håper selvfølgelig at det vil skje for oss også, men har ikke helt troen på det. Tviler i alle fall sterkt på klaff denne pp. I går og i dag har jeg hatt til dels kraftige murringer og masse creamy utflod, men jeg tror ikke det betyr noe. Er jo uansett alt for tidlig for graviditetstegn nå. I dag verker ryggen og kroppen generelt, og det var så og si det eneste tegnet jeg hadde sist. Jeg kan jo ikke gjøre noe annet enn å vente, men er ganske sikker på at mensen kommer en gang uti neste uke. Ser for meg at det kan bli en skikkelig nedtur siden jeg fortsatt kjenner SA'en godt i hjertet.

Godt at det er vår, sol og lyse tider ute i alle fall. Ser for meg at det hadde vært enda tyngre i mørketiden. Våren er vel nesten den beste årstiden. Elsker å se snøen smelte og knopper springe. Jeg blir nesten litt forventningsfull. Gleder meg stort over at hagen har blitt nesten snøfri i løpet av få dager. Sykkelparken er på plass foran huset, og etter parktid er ungene ute helt til middag og gjerne også etter det. Nå kom de nettopp inn etter å ha vært ute og lekt sammen med kusinene sine (som bor sånn ca. 52 skritt fra oss) og en nabogutt. Utrolig deilig, de får slite seg ut i sol og frisk luft, mens mor får litt fred og mindre rot å rydde opp inne. Vinn-vinn situasjon for alle parter!