Hjemlengsel

Noen ganger skulle man gjerne ha vært på to plasser på en gang, og akkurat nå skulle jeg gjerne ha vært i hjembyen min og sittet ved siden av sykesengen til "tanten" min.

Egentlig er det tanten til mamma, men hun har alltid vært like mye tante for meg. Og ikke bare meg, det må være ufattelig mange som kaller henne "tante" uten å en gang være i slekt med henne. Under oppveksten min reiste faren min mye pga jobben sin, og "tante" ble nesten en "reservepappa" for meg. Når han var borte hendte det ofte at hun flyttet inn til mamma og meg i en uke eller to for å hjelpe til med å ta seg av meg. Jeg elsket tiden hun var der. Vi gjorde så mye morsomt sammen. Hun fant alltid på noe spennende sammen med meg. Og vi masseproduserte all slags pynt til jul, påske og det som ellers var av anledninger. Jeg var nok ikke alltid like lett å ha med å gjøre, men det spilte ingen rolle for henne.

Frem til de siste få årene har hun vært usedvanlig sprek, bortsett fra at hørselen ble fullstendig borte. Etter at jeg flyttet hjemmefra har jeg ikke sett henne mye. Siste gang jeg var på besøk hjemme hos henne var vel da eldstemann var rundt 1 år og lillejenta lå i magen. Men sist jeg var hjemme, nå i mars, var mamma og jeg en tur på sykehjemmet for å besøke henne. Det var et trist syn, hun var så redusert at da jeg gikk derfra visste jeg at jeg ikke kom til å se henne igjen.

Nå ser det ut som om jeg hadde rett. Fredag hadde hun et massivt slag, og i dag viste røntgenbildene at det ikke er noe håp. Nå er det bare snakk om å la henne dø så verdig som mulig. Og det er egentlig greit. Jeg vet at "tante" har hatt et langt og godt liv. Hun har nok vært sliten lenge, og jeg unner henne hvilen. Hun fikk aldri sin egen familie, men hun har utrolig mange rundt seg som er glade i henne. Nå veksler de nærmeste på å sitte hos henne. Men jeg er ikke der. Og det plager meg veldig. Alle sier selvfølgelig at jeg ikke skal tenke på det, men det gjør jeg jo. Hun tok seg så godt av meg da jeg var barn, og jeg skulle så gjerne ha stilt opp for henne nå.

Om litt over 2 uker skal vi oppover. 2 små uker. Legene sier at dette kan ta tid, men at det også kan være snakk om timer. Er hun like seig som broren sin (morfaren min), så holder hun nok ut litt til, men jeg vet godt at dette kommer til å skje før jeg kommer meg dit. Sannsynligvis vil jeg gå glipp av begravelsen også. Det gjør virkelig vondt!

Da vi var på sykehjemmet varmet det utrolig å se at et av de få bildene hun hadde fremme var et bilde av barna mine. Av alle hun kunne hatt bilder av.. Snille, gode "tante".