Gråtedag

Jeg trodde jeg var forberedt på at det skulle gå dårlig denne gangen. At jeg skulle takle det greit. Men i dag er det tungt - og det allerede før vi vet 100% sikkert. Tårene har sittet løst. Det er jaggu bra jeg jobber hjemmefra og kan både jobbe og gråte samtidig.

Dette føles så fryktelig urettferdig. At jeg sannsynligvis skal miste for tredje gang på under et år. Jeg hadde jo et håp. Et håp om at alle gode ting var tre. Men det ser ikke sånn ut. Jeg tør ikke engang å håpe på at jeg skal være en av de heldige som opplever å ikke se liv en uke for så å se det en uke etterpå. Flaks har jeg ikke hatt mye av i år, og det føles ikke som om den plutselig skal begynne nå. Selv om jeg føler at jeg egentlig fortjener det. Jeg føler at jeg kjemper og kjemper til ingen nytte. Mister jeg nå, hvorfor skulle jeg ikke miste neste gang? Og gangen etter? Hvorfor skulle vi noen gang lykkes? På dager som i dag mister jeg helt troen på at drømmen om et barn til skal gå i oppfyllelse.

Det er ekstra slitsomt å gå og kjenne på symptomene som jeg sannsynligvis har til ingen nytte (igjen). Kvalmen er til stede hele dagen, men går litt opp og ned. Samme med ømheten i puppene. Også håper man litt at dette skal være et godt tegn, men jeg vet jo også så inderlig godt at kroppen virkelig kan lure deg. Jeg hadde jo symtomer i flere uker etter Tredjegull døde. Sånn er det sannsynligvis nå også. Kroppen tror fortsatt at den er gravid, selv om utviklingen til den lille spiren har stoppet opp.

Går halvveis og venter på blødninger, men har foreløpig ikke sett snurten av blod i dette såkalte svangerskapet. Regner ikke med at kroppen vil ordne opp selv heller. Må nok få hjelp av ett eller annet slag på sykehuset tenker jeg.

Faen! Så urettferdig verden kan være!!!