The waiting game

Dagene nå går med til venting på mandagen. Venting på å få et klart svar. Jammen godt jeg har jobb og barn som er hjemme pga. kuldstengt park, ellers hadde jeg blitt sprø.

Innimellom har jeg litt håp om at dette skal gå bra. At gyn. ikke sjekket godt nok, at embryoet gjemte seg bak plommesekken eller at det rett og slett var for lite til å se enda.

Men for det meste råder realismen. Gyn. var visst sjefen over alle sjefer på gyn.pol., så han visste nok hva han gjorde (selv om han var en arrogant j**el). Og jeg hadde jo lave hCG-tall i utgangspunktet, så det er jo veldig mulig at embryoet ikke har klart å utvikle seg som det skal, at hjertet ikke klarte å starte å slå f.eks. Gyn. sa jo at det han så kunne stemme overens med det litt lave nivået, men da tenkte han at jeg var kortere på vei enn jeg trodde, og det er rett og slett ikke mulig. Temping og EL-testing sier sitt. Og i og med jeg var 6+1, så burde vi ha sett pulsering fra et lite hjerte. Sånn er det bare! Man kan håpe på mirakler på mandag, men hver eneste celle i kroppen min vet egentlig allerede utfallet.

Bare så irriterende at kroppen min ikke har skjønt det. De siste par dagene har jeg hatt skikkelig bekkenløsnings-lignende plager, med vondt i rygg, rumpe, hofter og nedover innsiden av lårene. Er vondt å sitte, vondt å ligge, vondt å bevege seg. Puppene holder seg fortsatt ømme, i litt varierende grad, men absolutt ømme. Og kvalmen henger også i. Opp og ned det også, men jeg brekker meg opptil flere ganger om dagen. Dette er plager jeg gjerne tar om det er en premie i enden, men når det bare er kroppen som lurer meg blir jeg sint. Sist jeg mistet tidlig hadde jeg i alle fall ingen symptomer. Hvorfor pokker skal jeg få så mye nå? Hrmf!