Ultralyd

I dag var det tid for nok en ultralyd. Den siste uken har jeg brukt til å forsone meg med at dette ikke går veien. I går panikkshoppet jeg julegaver, for jeg regnet med at butikker ikke ville være plassen å være denne uken. Vel, det er det vel uansett ikke, om man ikke liker komplett kaos. Men det var ikke helt det jeg tenkte på da..
Helgen ble brukt til å vurdere om jeg ville ha utskrapning eller medisinsk abort - så sikker har jeg vært i min sak! Det har til tider vært vanskelig å akseptere, spesielt siden symptomene er høyst tilstedeværende. Jeg tror jeg har brekt meg mer den siste måneden enn i alle de andre svangerskapene mine sammenlagt. Men nå hadde jeg jo symptomer etter at Tredjegull døde også da. Og med et mål på stusselige 2,6 mm i det som skulle vært uke 7 så må man være realistisk (om man ikke er mannen min da).

Troppet opp for blodprøve først. Lang ventetid der, og så enda lenger å vente før klokken ble 12 og jeg skulle opp til UL. Blodprøvesvaret fra i dag fikk jeg ikke pga. kaos på labratoriet (de er ekstremt ineffektive når det gjelder sånt på vårt sykehus virker det som). Gyn. kunne fortelle at prøven fra forrige uke var på 19 000, noe hun mente var veldig bra. Vi snakket litt (hun hadde forøvrig med seg den samme turnuskandidaten som idiot-gyn. fra den første UL'en hadde med seg - gadd ikke å si noe på det, var bare helt utenfor), og hun var sikker på at hun ville se utvikling i dag siden ingenting tilsa at det hadde gått galt. Jeg nevnte det med størrelsen fra sist, men det mente hun jeg ikke skulle bekymre meg for.

Så var det opp i stolen. Jeg ville helst ikke se på skjermen, men klarte selvfølgelig ikke å la vær heller. Og der så til og med jeg at det hadde vært utvikling! Sist var det såvidt jeg så noe, bare en bitteliten, pulserende klump klistret inntil fostersekkveggen høyt oppe. Nå lå det en mye større klump med et lite bankende hjerte i en mye bedre posisjon! Ble litt oversvømmelse i øynene da gitt.

Gyn. var veldig kjapp. Målte ikke antall hjerteslag og målte kun størrelsen én gang. Min private gyn er utvilsomt mye grundigere, han måler opp og ned og i mente. Her tror jeg hele undersøkelsen tok et minutt eller 2. Men det er greit når resultatet er så bra. Hun målte spiren til 11,3 mm - og dermed har den utviklet seg fin-fint fra sist uke, og tilsvarte i dag 7+2. Jeg skal ut fra EL være 8+1, men så lenge utviklingen er bra så spiller det liten rolle. Hun mente at jeg kunne ha blitt befruktet høyt oppe (?) og nevnte igjen at det kunne ha festet seg sent. Alt så i alle fall veldig fint ut og hun syntes det var på tide å slutte å bekymre seg. Det var faktisk det første hun sa da vi så på skjermen. "Hva mer skal til for at denne jenta skal slutte å bekymre seg?"

Alikevel viser hun full forståelse for at jeg gjør akkurat det. Jeg har tross alt en forhistorie som gjør det vanskelig å senke skuldrene. Så jeg får lov å komme inn til en ny UL før vi reiser på juleferie neste mandag. Da har forhåpentligvis den lille klumpen utviklet seg enda mer, og jeg kan (prøve å) slappe av i jula. Er utrolig glad for at jeg traff på akkurat denne gyn. Litt greit å bli sett på som et menneske også!

Da vi kom ut på gangen igjen knakk jeg helt sammen. De siste ukene har vært en tøff påkjenning psykisk, og jeg var så glad og lettet at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. På tross av realismen så har jeg håpet og bedt om et mirakel. Og akkurat det følte jeg at det var i dag - et mirakel! Nå er nytt håp tent. Kanskje er vi så heldige at det blir baby på oss i juli alikevel?