Testegalskap

Har et lite lager med graviditetstester som skal brukes opp, for selv om jeg fikk meg et slag i trynet da jeg snakket med gyn. håper jeg alikevel at det skal gå bra denne gangen og at jeg når det er tomt for tester i skapet mitt er ferdig med sånt for godt. Sist sparte jeg noen fordi jeg rett og slett ikke følte behov for å teste så mye, men sånn blir det ikke denne gangen. Føler strengt tatt ikke det store behovet nå heller, og innerst inne gleder jeg meg til det er tomt, men ikke pokker om det skal ligge igjen noen! Også er det jo OK å se at testene blir sterkere da..

Enn så lenge ser jo dette bra ut, men så er det ikke de første ukene som er problemet heller. Det var veldig tungt å svelge at vi står på bar bakke i forhold til hva som har skjedd i de to forrige svangerskapene. Å ikke vite hva som har skjedd, og ikke minst å ikke vite hva som vil hjelpe for at det skal gå bra denne gangen, er veldig skremmende. Frem til onsdag var jeg veldig optimistisk i forhold til denne graviditeten, nå vet jeg rett og slett ikke lenger. Jeg håper det beste, men frykter det verste. Om 4 uker får jeg i alle fall blodfortynnende, og selv om det ikke finnes beviser på at det er det som skal til så håper jeg alikevel at det vil gjøre susen. Men like overbevist som før er jeg ikke..

Jeg vil så gjerne at det skal gå bra denne gangen (selvfølgelig)! Jeg vil så gjerne komme meg forbi de kritiske ukene. Komme meg til ordinær UL. Se magen vokse og kjenne liv. Dele mirakelet med barna. Vente på fødsel. Og ikke minst føde og endelig få et etterlengtet barn i armene. Jeg skulle virkelig gjort hva som helst for at dette skal gå bra. Jeg tar gladelig 9 måneders kvalme, bekkensmerter og alle tenkelige plager bare jeg får et bra sluttresultat.

Når det er sagt så føler jeg meg fortsatt ikke så veldig gravid, synes liksom jeg har merket mer til det før. Ut fra testene ser det jo ut som om hCG stiger greit, så jeg får stole på dem. Litt kjenner jeg jo i kroppen. Er mer trøtt enn vanlig, og i går sov jeg til og med på sofaen mens ungene var i parken. Litt murring og strekking i magen kjenner jeg også, sammen med småømme pupper. Ellers så er jeg litt uggen i kroppen, har mindre matlyst og er småvalm og svimmel, men ikke noe ekstremt. Sist brakk jeg meg over en lav sko, nå har jeg foreløpig bare hatt noen få tilfeller - og jeg kan fortsatt lage frokost til ungene uten problemer. Håper egentlig at det kommer etterhvert. Symptomer føles betryggende.

Nå kommer i alle fall tiden til å gå fort frem mot timen på sykehuset 26. mai. Først skal svigermors 60-årsdag og snuppas 4-årsdag feires. Så går turen til Vestlandet om 13 dager, og når vi så kommer hjem er det bare 6 dager til sykehustime og UL. Glad for alt som skjer nå!

Nå skal jeg slå ihjel en time eller to med kongelig bryllup og sikkert litt sipping, for hormonene er også på plass. ;-)