6 år senere

I dag er det 6 år siden jeg sluttet å røyke. Og enda viktigere, 6 år siden livet mitt ble snudd på hodet. 29. april 2005 opplevde jeg nemlig min første positive test. Helt ut av det blå. Jeg var ikke særlig høy i hatten for nøyaktig 6 år siden nei - funderte vel fortsatt på hvordan jeg skulle si det til mannen. Så langt vi har kommet siden det.

Og nå, 6 år senere, har jeg sendt poden på sitt aller første "ordentlige" overnattingsbesøk. Han har overnattet hos besteforeldre et par ganger når vi har vært i bryllup etc. Og den natten han ble storebror måtte han lempes over til tante og onkel. Og nå er det dit han skal igjen, på overnattingsbesøk til sin jevngamle kusine. Han var i 100, mor var nesten på gråten da han gikk. Og han er bare 52 skritt unna.. Jeg tror jeg lider av separasjonsangst. Hihi. ;-)

Tenk så mye som har skjedd på disse 6 årene, både på godt og vondt. Og for en uke siden opplevde jeg altså nok en gang positiv test. Måtte resultatet bli like bra nå som den gang da! Jeg ønsker så inderlig å se et nytt lite liv vokse opp.

Testegalskap

Har et lite lager med graviditetstester som skal brukes opp, for selv om jeg fikk meg et slag i trynet da jeg snakket med gyn. håper jeg alikevel at det skal gå bra denne gangen og at jeg når det er tomt for tester i skapet mitt er ferdig med sånt for godt. Sist sparte jeg noen fordi jeg rett og slett ikke følte behov for å teste så mye, men sånn blir det ikke denne gangen. Føler strengt tatt ikke det store behovet nå heller, og innerst inne gleder jeg meg til det er tomt, men ikke pokker om det skal ligge igjen noen! Også er det jo OK å se at testene blir sterkere da..

Enn så lenge ser jo dette bra ut, men så er det ikke de første ukene som er problemet heller. Det var veldig tungt å svelge at vi står på bar bakke i forhold til hva som har skjedd i de to forrige svangerskapene. Å ikke vite hva som har skjedd, og ikke minst å ikke vite hva som vil hjelpe for at det skal gå bra denne gangen, er veldig skremmende. Frem til onsdag var jeg veldig optimistisk i forhold til denne graviditeten, nå vet jeg rett og slett ikke lenger. Jeg håper det beste, men frykter det verste. Om 4 uker får jeg i alle fall blodfortynnende, og selv om det ikke finnes beviser på at det er det som skal til så håper jeg alikevel at det vil gjøre susen. Men like overbevist som før er jeg ikke..

Jeg vil så gjerne at det skal gå bra denne gangen (selvfølgelig)! Jeg vil så gjerne komme meg forbi de kritiske ukene. Komme meg til ordinær UL. Se magen vokse og kjenne liv. Dele mirakelet med barna. Vente på fødsel. Og ikke minst føde og endelig få et etterlengtet barn i armene. Jeg skulle virkelig gjort hva som helst for at dette skal gå bra. Jeg tar gladelig 9 måneders kvalme, bekkensmerter og alle tenkelige plager bare jeg får et bra sluttresultat.

Når det er sagt så føler jeg meg fortsatt ikke så veldig gravid, synes liksom jeg har merket mer til det før. Ut fra testene ser det jo ut som om hCG stiger greit, så jeg får stole på dem. Litt kjenner jeg jo i kroppen. Er mer trøtt enn vanlig, og i går sov jeg til og med på sofaen mens ungene var i parken. Litt murring og strekking i magen kjenner jeg også, sammen med småømme pupper. Ellers så er jeg litt uggen i kroppen, har mindre matlyst og er småvalm og svimmel, men ikke noe ekstremt. Sist brakk jeg meg over en lav sko, nå har jeg foreløpig bare hatt noen få tilfeller - og jeg kan fortsatt lage frokost til ungene uten problemer. Håper egentlig at det kommer etterhvert. Symptomer føles betryggende.

Nå kommer i alle fall tiden til å gå fort frem mot timen på sykehuset 26. mai. Først skal svigermors 60-årsdag og snuppas 4-årsdag feires. Så går turen til Vestlandet om 13 dager, og når vi så kommer hjem er det bare 6 dager til sykehustime og UL. Glad for alt som skjer nå!

Nå skal jeg slå ihjel en time eller to med kongelig bryllup og sikkert litt sipping, for hormonene er også på plass. ;-)

Så gikk vi på trynet

Etter flere dager med positive tester som også har blitt sterkere, tok jeg  mot til meg og ringte sykehuset i dag. Gyn. var opptatt med en operasjon, men ringte meg opp igjen for litt siden. Hun åpnet samtalen med å fortelle at hun hadde fått resultatene fra undersøkelsen av Lille Håp og morkake, og at det ikke var funnet noe unormalt. Så dermed står vi fortsatt helt uten svar på hvorfor vi har mistet våre små gull. Jeg gikk fra glede over ny graviditet til å få et skikkelig slag i trynet. Å få blodfortynnende har vært mitt "sikkerhetsnett", men nå er jeg vettskremt for at det ikke skal ha noe for seg og at vi skal oppleve det samme marerittet igjen. Gyn. så ikke noe problem med at jeg var gravid igjen allerede, og gir meg også blodfortynnende om jeg vil ha det. Men ikke før jeg har vært på kontroll hos henne om 4 uker, pga. blødningsfare. Jeg hadde egentlig håpet å få starte i uke 6, men et par uker fra eller til har kanskje ikke så mye å si lenger. Så da skjer det ingenting før 26. mai. Godt man har 4-årsdag og Vestlandstur før det, så går tiden fort.

Men nå er jeg altså redd. Frem til nå har jeg vært ganske avslappet til dette svangerskapet, men nå sitter kloa rundt hjertet. Jeg har ikke mistet to små i andre trimester uten grunn, det er jeg sikker på. Det har ikke vært uflaks. Men vi står altså helt uten svar - akkurat som jeg fryktet mest. Vissheten om at vi har mistet to sannsynligvis helt friske barn og at vi ikke har noe svar som kan hjelpe den lille spiren som jeg har i magen nå, river meg i stykker. :-(

Magiske april!

Jeg tok visst feil i går, for i morges møtte dette vakre synet meg (hadde vært enda bedre om jeg fikk til å rotere det):

For tredje gang, og 6 år etter første gang, så opplever jeg nok en gang positiv test i april. Det ER virkelig noe med denne måneden!

Trodde jo løpet var kjørt etter mikroskopiske blodspor i går, men siden tempen ikke sank i dag måtte jeg jo teste. Og i løpet av 1 minutt kom det frem en fiiiin strek på BT. CB er litt svakere, men teststreken kom frem med en gang. Og strekene er fine for å sannsynligvis være bare 11 DPO. Tenk at det har klaffet nok en gang. Og denne gangen SKAL det holde helt til januar (eller evt. slutten av desember). Nå må det være vår tur!

Satser på at blodsporene i går var rester av festeblødning. Hadde det 10 DPO sist også. Nå tør jeg ikke grave oppi der mer, nå blir det full sjekk av dopapiret isteden. Symptomer har jeg ikke fryktelig mye av. Bekkenet verker som det har gjort i mange dager allerede, og jeg er trøtt som jeg også har vært i flere dager. Ellers er jeg småkvalm og har litt ømme pupper, men ikke noe å skrike høyt om. Litt småmurring i magen kjenner jeg også, men ikke alarmerende mye.

Nå er jeg så utrolig glad. Litt skjelven, men med kroppen full av lykke og ydmykhet. Vi er heldige som blir så lett gravide! Sist jeg testet positivt var jeg veldig redd helt fra første test, det har jeg bestemt meg for å ikke være nå. De neste ukene skal jeg bare glede meg, så får bekymringene heller komme når vi nærmer oss uke 12. Også håper jeg virkelig at gyn. på sykehuset holder ord og gir meg blodfortynnende denne gangen. Får ringe dit på tirsdag tenker jeg.

Men først skal jeg nyte en nygravid påskehelg. IKM er søndag eller mandag, og jeg satser på å komme meg over det og at dette ikke er en kjemisk. Ekstra herlig å få postiv test nå som mamma er på vei hit. Gleder meg til å fortelle henne dette!

Og jeg kan fint leve med to barnebursdager i begynnelsen av januar altså! ;-)

Tanta spøker

April ble nok ikke lykkemåneden i år. Har hatt lite symptomer annet enn kraftige bekkensmerter helt siden et par dager etter EL og en del smerter og murring i magen i forgårs og i går. I dag, 10/11 DPO, våknet jeg med kraftige mensmurringer og en følelse av at mensen er rett rundt hjørnet, og ved tappetafsing oppdaget jeg mikroskopiske spor av ferskt blod. Så da er nok tanta rett rundt hjørnet tenker jeg. Skal hun først komme så håper jeg hun dukker opp snart, så slipper vi at neste EL kræsjer med vestlandstur (og dermed soverom vegg i vegg med mamma). Tror det skal holde akkurat bare neste EL kommer når den skal. Og kanskje blir det da det klaffer? Det blir 3 pp etter at vi mistet Lille Håp, og det var i den pp'en det klaffet etter Tredjegull. Nå slipper vi i alle fall to barnebursdager i begynnelsen av januar, og det blir litt nærmere våren før Ønskebarnet vårt forhåpentligvis dukker opp. For det klaffer snart - det SKAL det!

Nå skal jeg riste av meg skuffelsen og ha en koselig påske. I morgen kommer mamma, det vil nok hjelpe på humøret og de første dagene av ny syklus vil gå fort. I og med vi snart skal på tur, samtidig som snuppa har bursdag rett før det, så regner jeg med at tiden frem mot neste EL også vil gå fort. Plutselig er jeg i DPO-land igjen og kan begynne å håpe på to fine streker!

GOD PÅSKE!

3 DPO

Jeg følger kroppen og ikke FF, og er dermed 3 DPO i dag. Så får vi se om vi traff så bra som jeg håper og tror. Og selvfølgelig om det ble noe av drømmetreffen.

I går begynte det å murre veldig i magen, kjentes innimellom som om mensen var rett rundt hjørnet. På kvelden fikk jeg et kraftig stikk i magen, et sånt som jeg måtte krøke meg sammen av. Og etter det begynte bekkenet å krangle sånn for sikkerhets skyld. Det murrer i dag også, og i ettermiddag fikk jeg nok et sånt stikk i magen. Nesten som om noen stikker en kniv i meg, uten at jeg skal "skryte" på meg å vite hvordan akkurat det føles. Bekkenet krangler fortsatt, og både i går og i dag har jeg flydd mye på do. Ikke vet jeg hva dette er. Man kan jo håpe på festing, men det er jo egentlig alt for tidlig for sånt noe.

Er fortsatt ganske avslappet - svaret får jeg uansett i løpet av påsken..

EL-forvirring

Søndag kveld, CD13, fikk jeg positiv EL-test. Selvfølgelig ble mannen dårlig i magen, så det ble ikke noe sengekos den kvelden. Er ikke så desperat at jeg har sex med en mann som flyr på do hele tiden, selv om han var aldri så villig. :fnis:

I går gjorde tempen mitt et kjempehopp, og jeg tenkte at det var den pp'en. Fikk heldigvis lagt inn noen aksjer natt til lørdag og natt til søndag, men det ble jo ikke noe når det virkelig gjaldt.

Men EL-testen var fortsatt positiv både morgen og kveld i går, samtidig som kroppen virket mye mer i EL-modus. Høy, myk og åpen tapp som jeg pleier å ha på EL-dagen, mye slim og veldig EL-smerter på kvelden. Så selv om FF setter EL til CD13 uansett hvor mye jeg leker meg med den, så tror jeg selv at EL må ha vært natt til i dag. Den høye tempen i går kan godt ha sammenheng med bare rundt 3 timers søvn, som foregikk med klær på og i sofaen (kunne jo ikke risikere å bli smittet med noen ulumskheter, selv om mannens dårlige mage var pga. for mye spising etter slanking. You neber know..). I dag gikk tempen litt ned igjen og teststreken på EL-testen var litt svakere enn kontrollstreken, altså negativ. I tillegg virker det som om det begynner å lukke seg nedentil (litt for mye informasjon kanskje).

Om EL var i natt, så har vi virkelig fått drømmetreff selv om det så dårlig ut en stund. I går ble det en runde både på formiddagen og på kvelden, så da burde egget i såfall være bombadert. I går kveld hadde jeg faktisk en følelse av at timingen virkelig var perfekt, akkurat som jeg hadde da jeg ble gravid for nesten nøyaktig et år siden. Alt føltes bare rett. Full klaff nå hadde virkelig passet bra (sånn bortsett fra eventuell fødsel på eldstemanns bursdag).
Blir spennende å se hva tempen gjør de neste dagene nå.

Go with the flow

Jeg kunne ikke la muligheten gå fra meg, så i dag har jeg sendt avgårde jobbsøknad. Er ganske avslappet til det hele.. Jeg var jo tross alt ikke på utkikk etter jobb, så om jeg ikke hører fra dem er det helt greit. Men litt spennende er det jo. Tenk om de kontakter meg. Blir litt kinkig egentlig, men jeg får bare ta det når det eventuelt kommer. Og skulle jeg få jobben så skal jeg nok klare å jobbe en del, kanskje holder det med en liten sykmelding akkurat rundt de kritiske ukene?

Er ganske avslappet til prøving også om dagen. Nesten så jeg glemmer at det sannsynligvis slipper et egg om en ukes tid. Får vel begynne å "jobbe litt" til helga. ;-)

Litt deilig å være så avslappet til alt også. Jeg er åpenbart i go with the flow-modus om dagen.

Jobbdilemma

Må bare lufte litt tanker, for det har dukket opp en potensielt positiv ting i livet mitt. Har rett og slett fått et lite jobbdilemma.

De siste årene har jeg jobbet frilans for et internasjonalt firma, og jeg jobber hjemmefra. Trives forsåvidt med det, og er egentlig ikke ute etter noe ny jobb. Men alikevel så får jeg jobbannonser fra finn etc. på mail, sånn just in case. Vanligvis så skummer jeg over dem uten å engang klikke på linkene, men nå har det dukket opp en jobb som nesten virker skreddersydd for meg som jeg ikke helt klarer å la gå. Bare to dager i uka, noe som passer perfekt i forhold til barna og jobben jeg allerede har (kan da gjøre begge deler), oppgavene passer meg perfekt og det hadde vært deilig å komme seg ut og gjøre noe annet enn det jeg har gjort de siste årene et par dager i uka. Beliggenheten er også perfekt. Dessuten så virker det som en jobb som sikkert kan utvides etterhvert.

Men så var det det med graviditet da..
Om jeg skulle søke på og få denne jobben, så søker de noen som kan begynne å jobbe i august. Jeg regner liksom med at jeg er gravid da. *optimist*

Vanligvis ville jo ikke det ha vært noe problem, men med min forhistorie så vet jeg rett og slett ikke om jeg tør å jobbe i graviditeten (annet enn det jeg gjør hjemmefra og styrer selv), selv to dager i uka. Livredd for at stress f.eks skal føre til at det går galt igjen.

Har nesten lyst å søke og se hva som skjer. Ikke sikkert jeg blir kalt inn til intervju engang. Men om jeg blir det så blir det også vanskelig. Da vil jeg jo føle at jeg fører dem bak lyset. Jeg følte meg ille nok da jeg fikk ny jobb mens jeg var gravid med eldstemann uten å opplyse om at jeg var gravid, selv om hensikten var å jobbe helt frem til permisjon Jeg måtte til slutt sykmeldes ca. 3 uker før permsjonen startet pga. begynnende svangerskapsforgiftning, men før det leverte jeg i alle fall varene. Skulle jeg få denne jobben så vet jeg allerede nå at jeg neppe kan jobbe et helt svangerskap.

Pokker heller! Her kommer DEN muligheten også er timingen SÅ dårlig!
What is a girl to do?

Deilige april

Tenk at vi er inne i april allerede. Vel og merke ser det ikke sånn ut når jeg titter ut av vinduet, for det ligger fortsatt ganske mye snø i hagen vår. Så mye at ungene faktisk har en snøborg der ute. Men det har også smeltet ganske mye, og i det siste har det lignet mer og mer på vår her, med unntak av nytt snøfall i går.

Jeg kjenner at det er lysere tider. Synes det er deilig at det er lyst lenger på kvelden etter at vi stilte klokka forrige helg, selv om ungene ikke forstår hvorfor de må gå og legge seg når det ikke er natta ute enda.
Jeg elsker våren! Forventningen om sol og varmere tider. Å etterhvert kunne ha på seg mindre klær. Å se at det blir bart på veiene. At det blir grønt og begynner å spire overalt. Det er som om alt får nytt liv. Ja, april er en fin måned!

Jeg har en sånn god følelse for denne måneden på alle måter. Kanskje er dette også måneden jeg får et nytt liv i magen min? To ganger før har april vist seg veldig fruktbar. Den første gangen lå det ikke i planene engang, så nøyaktig når eldstemann ble til aner jeg ikke. Men med siste mens i slutten av mars og positiv test 29. april så er det i alle fall ikke tvil om at april var måneden. Husker at jeg hadde menstermin 7. januar og UL-termin 12 januar, og gutten kom 1. januar. Med Tredjegull hadde jeg termin 2. januar, og da vet jeg nøyaktig når jeg ble gravid. 9. april i fjor var lykketreffet. Nå regner jeg med EL rundt 12. april, og termin vil da evt. være rundt 5. januar. Graviditeter som starter i april og med termin i januar er vi gode på! Vi må jo bare fortsette den gode trenden!!!