Håper dere andre har hatt en bedre start på året enn oss. For etter flere uker med kvalme og en jul uten julemat og julegodis, viste det seg nok en gang å være bortkastet.
Kom selvfølgelig til samme gyn. som sist i dag. Etter litt leting fant han fostersekk med et foster som hadde vokst betydelig, men verken han eller en kollega fant hjerteaktivitet.
Graviditetene mine blir kortere og kortere, denne gangen kom jeg ikke til uke 9 engang. Forsåvidt greit at det skjer såpass tidlig, men alikevel vanskelig.
Nok en gang var det min egen personlige engel av en sykepleier som dukket opp for å ta seg av oss. Tredje gangen på rad at hun møter oss i denne prossessen. Jeg er så takknemlig for denne fantastiske sjelen at jeg ikke har ord. Jeg griner hver gang jeg ser henne, men det er kun fordi jeg føler at hun er den eneste som virkelig har tatt seg av oss. Det er rett og slett en lettelse når hun kommer "flygende".
Jeg fikk valget mellom medisinsk abort og utskrapning, og valgte førstnevnte. Er sånn det har blitt gjort hver gang, så jeg ser ingen grunn til å gjøre det annerledes. Siden jeg har tatt Fragmin ville de ikke starte med en gang, og jeg må også inn på avdelingen for å få kuren siden jeg kan få en veldig kraftig blødning. Ellers kunne jeg ha gjort dette hjemme. Nå blir gangen at jeg reiser og får den første tabletten i morgen, også er det inn på avdelingen for selve aborten på torsdag.
Etter det må vi vente på innkalling for å sende ny henvisning til genetisk avdeling. Ikke at jeg har den store troen på at de kan hjelpe oss noe mer, det vil vel ta alt for lang tid, noe jeg ikke har så mye av lenger.
Derfor kommer vi sannsynligvis ikke til å vente med ny prøving. Vi har snakket om dette den siste uken, for vi var forberedt på at det kunne gå denne veien (jeg var dog ikke helt forberedt på å se så god tilvekst, men det hjelper lite når hjertet ikke slår). Heretter får ting bli som de blir. Uansett så er det vanskelig å tro at en eventuell ny graviditet vil ha noe annet utfall enn de 5 siste. Men jeg ser ikke noen annen utvei enn å fortsette og prøve, og håpe at gullegget dukker opp til slutt.
Lenge siden...
for 9 år siden
Har ikke ord...Føler at ingen ord blir sterke nok til å fortelle akkurat hva vi føler. Blir bare så ufattelig trist.
SvarSlettTenker masse på deg! <3