Dag 7!

I dag er det siste dag av suppekuren for denne gang. Og akkurat nå føles det veldig, veldig deilig! Det har vært tyngre denne gangen enn forrige forsøk. Jeg kjenner at kroppen får veldig lite næring, og har slitt endel med hodepine og svimmelhet. Og energi har det også vært dårlig med. På den andre siden så føler jeg også litt velvære, kroppen føles "renere" og slankere. Ja, slankere! Har neppe gått ned mer enn et par kg i vekt, men om jeg hadde målt mageomkrets før jeg begynte så tror jeg at jeg ville ha sett litt forskjell. Dessuten så føles det godt å ha klart å gjennomføre denne uka uten å sprekke!

Når det er sagt så er jeg faktisk usikker om jeg vil ta flere runder på denne kuren. I og med jeg ikke har så utrolig mange kg ekstra, så vet jeg egentlig ikke om det er verdt å tyne kroppen sin sånn. Da har jeg nok mer tro på denne kuren om man har en del mer å ta av. Det har vært litt ekkelt å kjenne hvordan kroppen har blitt påvirket. Husker ikke at det var sånn da jeg prøvde i fjor. Dessuten tror jeg at det har rotet til eggløsningen min, noe som er utrolig irriterende i og med jeg allerede var utålmodig. Jeg hadde alle tegn på eggeløsning for noen dager siden, men tempen har holdt seg lav. Så da klarte vel ikke kroppen å verpe tenker jeg. Nå virker alt rimelig ufruktbart, bortsett fra litt smerter i venstre eggstokk. Så da må jeg nok vente på neste syklus tenker jeg. En måneds ekstra ventetid er ikke det jeg trenger når jeg vet at vi må ta en pause snart med tanke på sommeferien. Vil ikke risikere å miste mens vi er på Kypros, så jeg bør helst ikke være i den kritiske perioden da. Hadde det ikke vært for ungene hadde det ikke spilt noen rolle, da kunne ferien avlyses (selv om jeg gleder meg veldig til den). Men jeg vil ikke gjøre det mot dem. Så da må mine egne ønsker vike.

I morgen skal jeg forøvrig på sykehuset, noe jeg gruer meg til. Er livredd for at gyn. skal komme frem med pekefingeren i og med hun mente vi burde vente med prøving til etter vi hadde vært på genetisk veiledning. Jeg angrer fortsatt ikke, og vil fortsatt gjerne fortsette prøvingen mens vi venter. Hva er det verste som kan skje liksom..? Å miste har nesten blitt en rutine nå alikevel, jeg vet at vi takler det. Og tenk om neste gang er den gangen det går bra? Tenk om Gullegget kommer og vi går glipp av det? Nei, her bestemmer vi!