Javel nei..?

Var hos "min" gyn. på sykehuset i dag. Er så møkk lei av å dra til sykehuset at jeg blir kvalm når vi nærmer oss, og jeg brakk meg nesten i heisen opp til gyn.pol. Har blitt litt for mange turer dit ja. Blir til og med gjenkjent av dem som jobber der. Jeg har pokker meg blitt en gjenganger - ufrivillig sådan.

Fikk forøvrig et mye bedre inntrykk av gyn. i dag, hun viste kanskje en litt mer menneskelig side. Før har hun bare virret og surret og hatt nesen i fagbøker og PC. Nå virket det som hun brydde seg litt mer om hvordan vi hadde det, og hva vi ville. Pluss i boka for det.

Vi ville gjerne at hun skulle henvise oss til genetisk veiledning igjen, siden vi fikk et litt på trynet avslag. Hun ringte direkte til legen som sendte avslaget mens vi satt der, og jeg hørte dermed det meste som ble sagt. Hun leste også opp det som hadde blitt skrevet etter obduksjonen, og spesialisten på genetisk mente at genfeilen som det var funnet tegn til i morkaken var min Leiden mutasjon, og siden kromosomprøvene av mannen og meg var fine var det derfor ikke noe grunnlag for at vi skulle komme dit. Så den ballen er lagt død. Jeg føler meg litt delt angående det. Om det er sånn at genfeilen som ble funnet var min Leiden, så er det selvfølgelig supert. Om dette er tilfelle så åpner det for flere muligheter som jeg stengte da jeg trodde at en av oss var bærer av en dødelig genfeil. Men hva om dette bare er noe hun på genetisk sier fordi de har stor pågang osv.? At hun rett og slett ikke har satt seg inn i dette, men bare gått ut fra at det var Leidens og sendt avslag. Blir litt usikker, og stoler ikke blindt på helsevesenet etter de siste to årene..

Gyn. var litt i beit for hva vi skal gjøre, for der er jeg ferdig utredet og de kan ikke gjøre mer. Så det hun ville gjøre var å skrive en henvisning til avdeling for ufrivillig barnløshet. Slett ikke sikkert jeg kommer til der med tanke på at vi allerede har to barn, og om vi skulle komme til så er jeg ikke helt sikker på hva de kan gjøre for oss. Men for all del, det er verdt et forsøk. Det er visst enkelte der som har forsket på dette med habituell abort, så hvem vet..

Jeg fikk henne også til å sjekke om det lå rester igjen i livmoren min, men der så heldigvis alt helt fint ut. Eggstokkene mine var også fine, hva nå enn det betyr. Og stikk i strid med mine mistanker om pekefinger og anmodninger om å vente med å prøve, så ga hun oss beskjed om at vi bare måtte fortsette. Plutselig kan det gå. Ble helt paff når hun sa det, for vi hadde ikke spurt henne om det med prøving engang. Og når jeg ble gravid igjen så var det bare å ringe henne, der var døren alltid åpen! Og da skulle vi selvfølgelig sette igang med hormontilskudd og blodfortynnende igjen (trengte faktisk ikke spørre om det heller).

Så alt i alt ble dette en positiv time, og jeg gikk derfra nesten litt lettet. Jag har så ofte gått frustrert derfra, så dette var deilig. At gyn. virket å tenke det samme som meg for en gangs skyld. Også er den følelsen av å bli tatt vare på så viktig. Akkurat nå har jeg fornyet tillit til denne gynekologen. Det er godt å slippe og være redd for å ringe neste gang jeg tester positivt. At ingen stikker en pekefinger i ansiktet mitt.

Nå former det seg nye planer i hodet mitt. Jeg håper inderlig at hun på genetisk har rett, for ukjent genfeil er en skummel ting. Det er rart dette, for nå hadde jeg på et vis forsonet seg med at en av oss (mest sannsynlig meg) hadde en genfeil som ble overført til de små spirene. Om det ikke er sånn, så blir ting mye lysere. Selvfølgelig kan det alikeve hende at vi aldri får det siste barnet, men vi kan i alle fall utforske litt flere muligheter. Nå venter vi først og ser om vi får svar på henvisiningen hun skulle sende. Om vi får avslag har jeg veldig lyst å kontakte enten Aleris eller aller helst Hausken. Kanskje er de villige til å eksperimentere litt mer enn sykehuset gjør?

Nå gjenstår det i aller første omgang å se om jeg har hatt eggløsning eller ikke. Hadde noen sinnsyke smerter i ene eggstokken/magen utver kvelden i går, og plutselig virket kroppen mer fruktbar igjen. Og i morges steg tempen. Merkelige saker. Kanskje har egget prøvd å slippe før, men ikke klart det for så å løsne i går kveld/natt? Man kan jo håpe i alle fall. Kanskje var det til og med en supereggløsning.. Da jeg hadde SA i uke 7 kom EL på dag 19 etterpå, og den ble jeg gravid på. Om jeg hadde EL i går, så var det også på dag 19. Tilfeldigheter..? Ja, sikkert! ;-)

Til slutt så er suppekuren nå over, og godt er det!
Ikke at jeg fråtser i mat nå, men det var godt med et par knekkebrød da jeg sto opp og hvitløk- og chilipasta til middag. Resultatet av kuren ble -2 kg, og helt sikkert noen cm i minus rundt livet. Mannen som har mer å ta av har sannsynligvis gått ned en del mer, men har ikke veid seg. Så den funker!