Uke 5 - Usikkerhet

Ja, overskriften sier vel det meste. Og sånn vil det nok, om denne graviditeten fortsetter, være i lang tid fremover. Slitsomt, men sånn er det!

Synes symptomene har avtatt noe de siste dagene. Var veldig opp og ned forrige uke, og kuliminerte med en dag med to nesten-spy-episoder og flere time-outer på sofaen gjennom dagen på fredag. Lørdag og søndag var jeg plutselig i mye bedre form, selv om symptomene fortsatt var der. Syntes dog at puppene var litt mindre ømme, kvalmen mindre tilstedeværende (knapt en brekningsepisode i helga), magen mindre oppblåst, murringene jeg har hatt i magen avtok (vokser det ikke lenger kanskje?) og hoftene og rumpa ble noe bedre. Dermed tenker jeg selvfølgelig at hCG-produksjonen er i ferd med å stoppe opp og at en SA er rett rundt hjørnet. Like overrasket for hver dag jeg ikke blør.

I dag våknet jeg heldigvis med litt mer kvalme igjen, og etter å ha brekt meg gjennom frokostlaging og sendt poden i barnehagen gikk jeg rett og slett og la meg igjen med ei varm, lita snuppe ved siden av meg. Det er toppen av lykke det, en sovende, liten kropp tett inntil deg! Og siden hoftene mine var vonde selv da jeg lå i senga, bestemte jeg meg etter et par timers ekstra søvn for å ikke stresse meg ut på glatta og heller ta en hjemmedag med snuppa. Så nå koser vi oss hjemme, men tankene svirrer alikevel i hodet mitt.

I dag skal det lille hjertet i magen min etter planen begynne å slå. Er det liv der inne mon tro? Jeg håper så inderlig å få se en liten spire med riktig størrelse og bankende hjerte om en uke, men jeg er slettes ikke sikker. Mannen er som vanlig optimist - jeg er motsatt. Hadde han bare hatt rett denne gangen! Hadde det bare vært vår tur nå!