Fighteren begynner å våkne

Mange følelser raser i kroppen, og det kommer til å gå opp og ned lenge. Men det "positive" ved å ha vært her før er at jeg vet at jeg akkurat nå gjennomgår den vanskeligste perioden, og at det blir lettere etterhvert. Fighteren i meg har virkelig begynt å våkne. Fikk melding fra venninnen min i går kveld om at hun allerede hadde diskutert situasjonen min en del med gynekolog-moren sin. Hun mente at jeg absolutt burde utredes for blant annet blodpropp. Det er på sett og vis allerede igang siden de har sendt morkaken til undersøkelse, men det hjeper at dette kommer fra en fagperson.

Planen for mandagens gyn.-time er lagt, og mannen blir med som støtte. Han har nok sitt å spørre gyn. om han også. Jeg gruer meg veldig til denne timen, siden den egentlig skulle ha vært helt annerledes. Jeg vet at jeg kommer til å bryte sammen, så sånn sett er det greit at mannen og jeg har fått diskutert dette nøye så han vet hva som skal snakkes om om han må ta over. Så får vi håpe han tar oss på alvor denne gangen.

Fysisk virker det nå som om blødningen begynner å avta. I går kom det flere store klumper, og vi ringte til slutt til gynekologisk avdeling for å forhøre oss. Begynte å bli litt småredd for rester. Men i dag er blødningen minimal og jeg har ingen smerter.

Psykisk vet jeg at jeg har tunge dager foran meg. Jeg skulle ønske noen kunne si at det vil ordne seg, at dette aldri vil skje igjen og at vi kommer til å få det siste barnet som vi ønsker oss så mye. Men jeg vet at ingen kan garantere meg dette. Selv om vi har to flotte barn, er jeg livredd for at toget har gått for flere barn. Alt jeg ønsker meg er å komplettere familien med et barn til. Jeg er oppriktig redd for at jeg isteden må leve resten av livet med minnet om det som kunne ha blitt. At jeg aldri får oppleve et helt svangerskap igjen. Aldri får føde igjen. Aldri får oppleve å få et skrikende barn opp til meg, søvnløse netter med amming og bleieskift. At jeg aldri får se et sistegull vokse opp sammen med storesøsknene, elske det og oppdra det. Jeg vet så inderlig godt hvor heldig jeg er som har to friske, aktive barn. Men ønsket er ikke mindre av den grunn..