Hjemme igjen

Da er vi hjemme etter en herlig uke hjemme hos min familie på Sunnmøre. Jeg reiste opp sammen med ungene forrige onsdag, mannen kom etter på fredag. Deilig med noen avslappende dager sammen med familie og venner! Mamma fikk vite hemmeligheten vår onsdag kveld, da jeg ga henne en kopi av UL-bildet med en invitasjon til julefeiring hos oss i år. Hun ble som forventet kjempeglad! Og jeg fikk litt ekstra oppvartning mens vi var der..

I tillegg slapp mannen nyheten til onkelen min, og jeg fortalte det til to venninner da vi var ute på lørdag. Følte meg litt kjip som droppet alkohol for andre gang på rad, så jeg fortalte dem rett og slett at jeg ikke kunne drikke.. Fortalte dem også om SA'en. Var godt å lufte det til noen. Og jeg vet at de holder tett og er støttende om det går galt igjen. I tillegg var det hyggelig å se hvor glade de ble på våre vegne.

Søndag tok vi turen til Sogn for å besøke noen venner herfra som har flyttet dit. Sønnen deres og sønnen vår har vært bestevenner siden de var 2, så savnet er stort. Da vi kom frem (etter mye kjøring på svingete veier som ikke var ideelt for en småkvalm mor) var det ufattelig rørende å se gjensynsgleden mellom dem. De var rett tilbake der de slapp for et par måneder siden. Var også kjempespennende for ungene å få se kuene som har blitt oppkalt etter dem (ja, der var sågar at par kuer som var oppkalt etter meg og mannen - skal man ta det som et kompliment eller?).

Mandag var det duket for første 17. mai feiring på Sunnmøre på 6 år. Hormonell som jeg er gikk jeg med klump i halsen hele dagen. Måtte til og med ta til tårene da min gamle barneskole masjerte forbi. Geez! Var gamle kjente overalt hele dagen - superkoselig! Til og med mannen spottet en gammel kompis fra da han var i Bosnia på 90-tallet i barnetoget. Det endte med at de tok opp kontakten igjen, verden er faktisk så liten at det viste seg at han bor kun et steinkast fra moren min, og der har han vært hele tiden! Selv det er jo rørende!

Var trist å reise hjem i går. Vet ikke når vi får reist oppover igjen, blir i alle fall ikke i sommer. Akkurat nå kunne jeg gjerne droppet sydenturen til fordel for 2-3 uker på Sunnmøre. Vi får se, kanskje blir det en tur i september.

Graviditeten går fortsatt sin gang (håper jeg). Kvalmen ble mer fremtredende og konstant i løpet av uken på Sunnmøre. Slitsomt, men det gleder meg også. Håper inderlig at det er et godt tegn. Før vi reiste forrige onsdag hadde jeg to mikroskopiske blodspor på papiret da jeg tørket meg. Mer ble det ikke da. Etter å ha trasket lenge og vel i byen på 17. mai, var det nok en gang litt blod på papiret, men igjen ble det med den ene gangen. Og det var så lite at jeg velger å tro at det kom fra et sprukket blodkar. Opplevde det flere ganger med de to første. Og dette var i alle fall veldig annerledes enn spottingen jeg hadde da jeg mistet. Vet knapt om jeg vil kalle dette spotting en gang. Alikevel blir man jo litt usikker, og jeg er veldig redd for å komme på UL neste uke og ikke se hjerteaktivitet lenger. Men sånne tanker dyttes foreløpig litt vekk.

Mannen fortalte forresten nyheten til søsteren sin og mannen hennes da vi kom hjem i går kveld. Hun var ikke overrasket, sa hun hadde sett det på meg før vi dro. Oida. Men hun visste også at vi ville prøve igjen, så det kom jo ikke uventet akkurat. Foreldrene hans venter vi litt med. Vi var innom dem en tur på vei fra flyplassen i går, og da kom svigermor med en kommentar som viste at hun ikke forventer eller synes at vi bør få flere barn. Er en følelse jeg har hatt lenge, men ble veldig skuffet da hun sa det hun sa. Hun vet jo at vi hadde en SA nettopp, men da tror hun tydeligvis at det var et uhell.. Både mannen min og søsteren hans sier jo at det ikke spiller noen rolle hva foreldrene synes, at de ikke har noe med våre valg. Men alikevel, jeg vil jo gjerne at en sånn nyhet skal bli positivt mottatt av de nærmeste. Huff, kjenner jeg gruer meg til vi må nødt å slippe nyheten. Legger liksom en demper på den gleden jeg føler over spiren i magen.

Ringte forøvrig ABC på onsdag, og jeg har fått fødeplass der! Nå er det bare å krysse fingrene for at jeg får brukt den denne gangen! 8 uker i dag - det går i alle fall fremover! :-)