Nesten er ikke bra nok..

Denne syklusen ble jeg nok en gang skikkelig lurt. Etter mange lovende symptomer, deriblant brekninger på hamburger-restaurant og sånne morsomme ting, fikk jeg en svak, rosa strek på BT mandag, 10 DPO. Jeg hoppet ikke i taket akkurat, for jeg har opplevd streifere før. Men litt håp fikk man da. Helt til gårsdagens test kun viste en skygge. Blæh! Tempen har droppet og småspottingen har begynt, så nå venter jeg bare på mensen og en syklus med prøvepause.

Det er så morsomt når man fortsatt føler på en del symptomer, men vet at mensen er rett rundt hjørnet. Og enda morsommere at vi må vente i 6 uker før vi kan prøve igjen. Legg til naboer med struttende mager så er det jo helt supert!

Får bare prøve å se det positive i det. Vi skulle jo egentlig hatt pause denne syklusen også, så det ble en liten bonus-pp. Og når jeg tenker på det så er det nok flest fordeler med å ikke være gravid nå.

• Jeg slipper å bruke masse energi på å skjule kvalme etc. for mamma når vi skal på besøk dit i påsken
• Når juni kommer slipper jeg å kaste vekk 3 uker i syden med å lure på om det er liv i magen eller ikke
• Jeg slipper også å reise på sydenferie rett etter å eventuelt ha mistet nok en gang
• Jeg kan spise og drikke akkurat det jeg vil i noen uker til
• Prøvepause i april passer bra siden babylaging med mamma vegg i vegg funker dårlig..
• Jeg kan kanskje reise til syden som nygravid og komme hjem til første UL i slutten av juni
• Jeg trenger ikke å begynne med Crinone enda.. (gleder meg ikke til det klinet nei)
• En syklus helt uten stress og skrulling er kanskje ikke dumt det heller
• Dessuten er 2013-babyer sikkert helt fine de også!

Selv om det er kjipt ser jeg også litt frem til noen uker fri for prøvestress. Ingen temping, ingen pilleknasking, ingen EL-testing og EL-jakt, ingen plikt-sex og ingen skrulling før IKM. Kan være godt med en sånn måned etter 2 1/2 år på prøvekjøret (minus graviditeter og noen små pauser). Så får vi kjøre på igjen for fulle mugger i mai. Dessuten passer det egentlig veldig godt med pause nå siden vi er hos mamma midt oppi neste EL. Babylaging med henne vegg-i-vegg er ingen høydare, og det vil også gjøre det lettere å "holde seg". Dessuten så går tiden sikkert litt fortere også når vi faktisk skal være borte deler av prøvepausen.

Nå skal jeg rett og slett bare legge vekk alle prøvetanker som tar opp så mye tid og energi. All tid og energi skal isteden rettes mot mann og barn. Jeg kan ikke sette ord på hvor glad jeg er for at vi har de to barna våre. Vet rett og slett ikke hva jeg hadde gjort uten dem. Da tror jeg ikke jeg hadde taklet de siste to årene (ikke uten mannen heller forsåvidt). Legen på IVF-klinikken fortalte at mange blir sinte på de barna de allerede har når de opplever det som vi har vært gjennom. Det klarer jeg ikke å skjønne. Jeg setter bare mer og mer pris på barna våre for hver dag som går. De er små mirakler! De er alt!

Den eneste forandringen i forhold til dem er at jeg har blitt mer redd for å miste dem de siste to årene. Men jeg tror det er naturlig etter det vi har vært gjennom. Vi har sett hvor skjørt livet er. Jeg er livredd for at noe skal skje med dem, og vil egentlig ha kontroll på dem hele tiden. Men det kan jeg jo ikke. Barn må få utfolde seg og få mer og mer frihet. De må få være ute og leke uten at jeg vokter over dem til enhver tid. Det er ikke alltid like lett, og jeg må innimellom tvinge meg selv til å ikke springe ut og lete med en gang jeg ikke hører dem. De er jo aldri langt unna. Den angsten jeg har fått i forhold til dem er slitsom. Og jeg tør nesten ikke å tenke på hvordan det vil bli om vi skulle lykkes i å få et barn til. Hvor hønemor vil jeg være da mon tro?

Jeg har forresten lagt merke til at jeg har endret tankesettet mitt den siste tiden. Eller, det har vel vært i konstant forandring de siste par årene. Ting har ikke blitt som vi trodde de skulle bli. I utgangspunktet trodde vi at ungene skulle bli storesøsken når de var 3 og 4 år. Så har det hele tiden forskjøvet seg derfra. Nå er de 6 og snart 5. Jeg håpte at vi skulle ha et barn til før Poden begynte på skolen - nå håper jeg det skal skje før Snuppa begynner neste høst.

Hver gang jeg har sett foreldre med barn rundt den aldersforskjellen vi så for oss, har jeg tenkt at det skulle ha vært oss. Sånn tenker jeg ikke lenger. Nå ser jeg på foreldre med to større barn og en attpåklatt og tenker at kanskje det er oss om en stund. Eller håper at det er det. Jeg ville jo gjerne ha barna relativt tett i alder, men nå ser jeg at det er mange fordeler med litt aldersforskjell også. I parken til Snuppa har jeg fått god kontakt med en mor med to skolebarn og ei lita på 2 år. Jeg ser hvor flinke de store barna er med den lille, og den gjensidige kjærligheten og beundringen dem imellom. Det varmer like mye hver gang. Kanskje er det en mening med alt. Kanskje var det alltid meningen at våre to tette skulle være akkurat sånn, at det skulle være de to en stund, og at en attpåklatt ligger i planene for oss. Kanskje, kanskje..
En attpåklatt vil i alle fall bli tatt imot med åpne armer og hjerter fulle av kjærlighet hos oss!