Klatrer

Etter en tøff helg begynner jeg nå sakte men sikkert å klatre opp igjen. Sånn som jeg alltid gjør.
Naboene unngår jeg. Det må jeg akkurat nå, for min egen psykes skyld. Jeg gruer meg intenst til å treffe på dem ute, men det får vi ta etterhvert.

I dag har jeg vært flink. I dag er jeg stolt av meg selv. I dag har vi nemlig hatt besøk av ei lita jente på 3 måneder. Vi skulle selv hatt en på 2 1/2 måned nå om vårt nest siste svangerskap hadde gått etter planen. Det gjorde det jo ikke, og jeg har strengt tatt ikke tenkt så mye på det. Først i går slo det meg at vi skulle hatt en på samme alder som denne babyen. Da ble tanken på besøk plutselig vanskelig, jeg ble redd for at det skulle knekke meg enda mer etter helgen. Men det gjorde det ikke. Nemlig! Isteden var det hyggelig å se igjen mammaen som jeg ikke har sett på år og dag - sånn blir det jo når man bor på forskjellige plasser. Poden fant tonen med sin gamle bestekamerat på null komma niks, som om de aldri skulle ha gjort annet enn å leke sammen. Og den lille jenta som lå på sofaen vår og pludret var fullstendig til å spise opp! Jeg ble ikke noe annet enn glad av hele besøket. Det var så vakkert å se hvor opptatt Snuppa var av babyen. Hun satt med henne på fanget stort sett hele tiden, og til slutt sovnet den lille godt til sangen hennes. Priceless!
Det eneste er at nå er ønsket om å gi henne en lillebrøster enda større. Åh, så fint det hadde vært!

Man kan jo håpe at babybesøk var det som skulle til for at gullegget skal slippe. EL er i alle fall rett rundt hjørnet, og det ble visst dårlig med prøvepause denne syklusen. Vi får heller bare se hva som skjer. Akkurat i dag er i alle fall livet helt OK, og det føles utrolig godt å kunne glede seg over små babyer uten å tenke på hva som skulle ha vært!