Begge våre nærmeste naboer venter nummer tre, den ene en måned før vi skulle hatt den siste vi mistet, den andre en måned etter. Ikke bare en altså, men to av to mulige!
Jeg har som sagt ventet på det, jeg visste at begge ville ha en til etterhvert. Den ene har jeg allerede hatt mistanke til noen uker, den andre fikk jeg en aha-opplevelse på her om dagen.
Det er så typisk min flaks at dette skjer. At jeg skal se disse magene vandre forbi kjøkkenvinduet vårt hver dag. Jeg har grudd meg til det - nå skjer det. Og det er absolutt worst case scenario med tanke på at det er begge to samtidig og samtidig som jeg skulle ha sluppet ut magen selv.
Hva har jeg gjort galt som får prøvelse etter prøvelse slengt i trynet fra universet?
Det er en ting når folk jeg ikke ser hver dag blir gravide. Det slipper jeg å forholde meg til til enhver tid.
For ikke å snakke om når andre i forumverdenen blir gravide. Da kan jeg utelukkende glede meg på deres vegne.
Men denne situasjonen, den er beintøff. Virkelig! Jeg aner ikke hvordan jeg skal opprettholde pokerfjeset de neste månedene, dag ut og dag inn. Jeg vet virkelig ikke.
Det positive i situasjonen er at jeg hadde en veldig god samtale med svigerinnen min i dag. Det var hun som bekreftet mistanken for meg. Ikke en lett beskjed å gi. Hun skjønte hvor sårt det kunne bli og var redd for å såre meg. Jeg er bare glad jeg slapp å lure mer, selv om jeg var ganske så sikker i min sak. Det var faktisk det første hun hadde tenkt på da hun fant ut, hvordan det ville bli for oss. Jeg setter stor pris på det. Og jeg satte pris på samtalen. At hun turte å spørre hvordan det gikk med oss og om undersøkelsene på sykehuset. Og selv om det ikke var planen at noen andre skulle vite, så fortalte jeg henne at vi har mistet en gang til. Hun hadde faktisk skjønt at jeg var gravid rundt juletider, men trodde hun tok feil da ingenting skjedde. Nå vet hun. Og jeg fikk fortalt at det er godt at noen spør - få gjør det. Vi ble enige om å bli flinkere til å snakke sammen, vi var jo så gode på det før. Kanskje er denne situasjonen alikevel en blessing in disguise?
Men i dag skal jeg tillate meg å ha det vondt. Tillate meg å sørge over det tapte. Over det jeg kanskje aldri får. Så skal jeg ta på meg pokerfjeset og være sterk etterhvert!
Å være sterk!
Å være sterk er ikke
å løpe raskest
å hoppe lengst eller
å løfte tyngst
Å være stor er ikke
alltid å vinne
alltid å ha rett eller
alltid å vite best
Å være sterk er å
se lyset når det er mørkt
slåss for noe man tror på
selv om man ikke har flere krefter igjen
og se sannheten i øynene selv om den er hard
Å være sterk er ikke
å løpe raskest
å hoppe lengst eller
å løfte tyngst
Å være stor er ikke
alltid å vinne
alltid å ha rett eller
alltid å vite best
Å være sterk er å
se lyset når det er mørkt
slåss for noe man tror på
selv om man ikke har flere krefter igjen
og se sannheten i øynene selv om den er hard
- Ukjent-
Innlegg
Er ikke tenkelig for oss å klare å sette oss inn i din situasjon, men vi skjønner at dette virkelig kan bli tøft.
SvarSlettMange klemmer sendes din vei! <3
Tusen takk, søte dere!
SlettJeg gleder meg forøvrig til å følge dere frem mot november! :)
VIlle bare si at du er ikke alene om den følelsen, det virker som "alle" rundt meg blir gravide så lett som bare det, og vi får det ikke til med IVF en gang:( har hatt 3 mislykka forsøk og skal snart til med det fjerde. Det blir siste forsøk, går det ikke denne gangen orker jeg ikke flere hormoner og alt det andre som hører med. jeg likte veldig godt diktet du skrev, det skal jeg ta med meg:) Ønkser deg masse lykke til!! Klem fra Sunniva:)
SvarSlettGodt å vite at man ikke er alene, selv om man ikke unner noen å ha det sånn. Jeg skal egentlig ikke klage, jeg har jo barn fra før og jeg blir gravid uten hjelp. Det er bare det der med å holde på det som er vanskelig.
SlettHåper virkelig at det er på det fjerde det skal skje for deg! Lykke, lykke til!
Klem fra meg