Sykdom og atter sykdom

Ting er ikke på topp om dagen, jeg sliter litt både fysisk og psykisk.
Tok sin tid å bli kvitt bihulebetennelsen, men forrige fredag hadde jeg min første dag helt uten smertestillende på et par uker. Helgen ble dermed fin, både med kvalitetstid med familen, mammabesøk og overraskende venninnebesøk fra Sørlandet.

Så kom mandagen med en snuppe utslått av feber. Jippi, mer sykdom! Hun kom seg heldigvis raskt, men da jeg vekte poden i går morges før vi skulle kjøre mamma til bussterminalen, møtte jeg en spak gutt som klaget over kvalme. Dermed fikk vi ikke fulgt mamma som vi pleier, og dagen gikk med til å pleie en spyende gutt. Jippi igjen! Og som om ikke det var nok begynte jeg samtidig på min andre forkjølelsesrunde på få uker - akkurat det jeg trengte. Jaja, jeg fikk da noen dager fri for sykdom.
Stakkars poden gikk glipp av overnattingstur med barnehagen pga. sykdommen sin, men egentlig var det visst greit. Litt skummelt å skulle overnatte i hytte i skogen..

Sånn for sikkerhets skyld våknet jeg opp til spotting i morges, så da ble det ikke noen spire denne syklusen. Jippi, jippi, jippi! Ja, det var selvfølgelig ironi. ;-) Jeg hadde et visst håp om at noe var på gang etter en del lovende symptomer de siste dagene, men det var vel bare ny sykdom som lurte. Blæ!
Nå skulle vi egentlig ha to måneders prøvepause, men etter å ha sett på det har vi funnet ut at mars kan gå. Det er ikke ideelt, så vi kommer ikke til å stresse med EL-jakt og full pakke, men heller ta det som det kommer. April må vi derimot hoppe helt over. Litt dumt siden jeg har blitt gravid den måneden tre ganger, inkludert de to siste årene. Men sånn er det. Kanskje greit også, siden det allerede er en hel del såre datoer i januar, to forsvunne terminer og to MA'er. Det holder egentlig.

I tillegg til alt dette, er jeg rimelig sikker på at vår nærmeste nabo er gravid med nummer tre. Jeg kjenner lusa på gangen for å si det sånn. Om jeg har rett har hun sannsynligvis termin rundt samme tid som vi skulle ha fått den siste spiren vi mistet. Som om det ikke er slitsomt nok å få en graviditet trykt oppi trynet bortimot hver dag. Jeg har strengt tatt ventet på dette, men det gjør det ikke så mye lettere. Det er ikke det at jeg ikke kan glede meg på andres vegne, men det er dette med å bli påminnet sin egen sorg og lengsel til enhver tid. Frem med pokerfjeset. Det kan bli noen slitsomme måneder fremover..

Jeg kan ikke gjøre noe annet enn å håpe at det blir vår tur igjen snart. Om det skjedde så hadde det faktisk vært helt supert, i og med at de andre barna våre er ganske jevnaldrende. Men så lenge magen er tom hos meg, så er det vanskelig. Dessuten sliter jeg med å tro på at det noensinne vil bli vår tur igjen. At vi noengang vil lykkes med denne kampen. Det blir selvfølgelig forsterket av at mensen er rett rundt hjørnet.

Har heldigvis litt å se frem til i tiden fremover også. I påsken planlegger vi en tur til Sunnmøre - og jeg gleder meg til å komme hjem litt igjen. Også er det jo bare 3 måneder igjen til Kypros-turen vår! En eller annen plass må vi legge inn en Sørlandstur også. Venninnen min som bor der nede var på disse trakter i helga etter et dødsfall i svigerfamilien. Trist at det skulle være under sånne omstendigheter, men det var utrolig godt å se henne igjen. Og veldig godt å få pratet litt. Hun er en av de få som tør å spørre om kampen vår, noe jeg setter veldig pris på. Hun er også en av ytterst få jeg føler jeg kan dele det meste med. De siste to graviditetene våre har vi knapt delt med noen, den siste ikke med foreldrene våre engang. Men på lørdag fortalte jeg venninnen min om disse to også. Det var så utrolig godt å få det ut. Det betyr forsåvidt ingenting, jeg var ikke ute etter sympati eller oppmuntring eller noe sånt. Men det er faktisk godt å vite at det er en annen som vet om disse to. Det er rart, for vi sliter med mye av det samme, selv om situasjonene våre er forskjellige. Hun sørger fortsatt etter at moren hennes døde i høst. Jeg sørger over de små som aldri fikk komme. På mange måter forskjellig, men sorg er sorg. Samtidig så er vi begge i prossessen med å akseptere at vi kanskje ikke får flere barn. Jeg har min situasjon, hun har en mann som setter ned foten. Følelsene er mye av de samme. Det er godt å kunne snakke med noen som forstår!