Skriving har alltid vært terapi for meg. Jeg er ikke alltid så flink å sette ord på ting face to face, og føler ofte at det er lettere å få ut følelsene sine på papiret. Eller nå i mer moderne tider - på skjermen. Skrive er noe jeg alltid har gjort, og sikkert alltid kommer til å gjøre. Arven fra farmoren min tror jeg.
Nå som jeg sliter litt, er det ekstra godt å få det ut siden jeg ikke har mange å snakke med. Sånn har det dessverre blitt etter at jeg flyttet fra hjembyen for 7 år siden. Jeg har ikke fått noe skikkelig nettverk her, selv om vi har bodd på den plassen vi bor nå de siste 5 årene. Joda, jeg har truffet nye mennesker og fått relativt god kontakt med noen av dem. Som henne jeg hadde besøk av i går. Henne traff jeg da sønnene våre gikk i parken sammen. De to fant hverandre fra dag en da de var rundt to år, og da ble det naturlig at vi mammaene hadde en del med hverandre å gjøre også. Men så flyttet de, til Vestlandet av alle plasser. Nå er kontakten stort sett begrenset til når de er på besøk hos familien her, eller når vi er på Sunnmøre og kjører den slitsomme veien (med andre ord ikke særlig ofte) til deres lille bygd. Da blir det heller ikke naturlig med dype samtaler. Det merket jeg i går. Hun vet at vi mistet Une sommeren 2010, men resten vet hun ikke. Regner med hun lurer på hvorfor det ikke skjer noe hos oss, men hun spurte heldigvis ikke. Hun tenkte kanskje sitt, og det blir liksom en liten elefant i rommet. Ikke at jeg ikke hadde det hyggelig i går altså - for all del ikke. Jeg gleder meg allerede til neste gang vi møtes. Men det blir altså ikke så nært og dypt. Pointet er vel at det er henne jeg har kommet nærmest de årene vi har bodd her, henne og en annen tidligere parkmamma. Ellers blir det overfladiske greier med andre foreldre. Og naboer.
Naboskapet her er forøvrig en ting for seg selv. Svigerinnen min med familie og vi er de som har bodd her lengst. Vi "diltet" etter dem da de tipset oss om et ledig hus i gata. Det var ikke holdbart å bo midt i byen med en liten gutt og etterhvert ei lita jente på vei, og her var det rolig og barnevennlig. Svigerinnen min og jeg kom mye nærmere hverandre etter at vi flyttet hit, og vi brukte mye tid sammen, både vi to og familiene. Så kom det nye naboer i samme alder, og med barn i samme alder. Perfekt! Vi så for oss et hyggelig naboskap og nye venner og prøvde å inkludere dem. Men det funket ikke helt gitt. Kanskje er det noe galt med oss, eller kanskje var det "truende" at våre familier hadde et så nært forhold. Men sånn vil det jo være når man er familie, er i familieselskaper sammen, har familiemiddager innimellom og reiser på ferie sammen. Man får jo et annet forhold til hverandre og vet mer om hverandre. Så de to nye familiene holdt seg litt unna oss og mer sammen med hverandre. Nå er det sånn at man skulle tro det var de som var familie her i gata. Sannsynligvis har de også planlagt å få barn nummer tre omtrent samtidig. Og det er greit. Det gjør meg ingenting at de har et nært forhold. Vi er såpass ulike at jeg neppe hadde funnet noen ny "bestevenn" i dem. Men det er synd at naboskapet har blitt så overfladisk. Og det er synd at barna deres, og da spesielt guttene har rottet seg så godt sammen at det ikke er plass til Poden vår. I fjor opplevde vi flere ganger at de var direkte slemme mot ham, og dessverre tar ikke foreldrene tak i det. Det er vondt å se at gutten vår blir holdt utenfor, heldigvis virker det ikke som han skjønner det helt selv enda. Litt naiv kanskje.. ;-)
Sånn som situasjonen er nå så kjenner jeg godt at det er veldig greit at vi ikke har et nærmere forhold til naboene. Da hadde det vært veldig rart om jeg plutselig holdt meg unna dem. Jeg hater at situasjonen plager meg såpass mye som den faktisk gjør. Jeg hater at det føles så sårt. Det er jo ikke deres barn jeg vil ha. Det er bare påminnelsen om hva vi ikke har og kanskje aldri får. En av grunnene til at vi kjøpte dette huset for snart 6 år siden, allerede før jeg var gravid med Snuppa, var at det hadde 4 soverom. Vi ville ha plass til tre barn allerede da. Nå er det 2 1/2 år siden vi begynte å prøve på dette siste barnet. Det vi sitter igjen med er fem tapte spirer, to navn på en gravstein og savn og sorg i hjertene. Det er ufattelig sårt å vite at vi har kjempet så mye bare for å tape igjen og igjen, mens naboene bare kan bestemme seg for at de må sette igang hvis de skal ha en til før de blir for gamle (like gamle som meg forøvrig) og vips så er det i orden.
Nå er det ikke det at de ikke har slitt for det som plager meg. Det som plager meg er å bli minnet på min egen sorg hver dag. Jeg har jobbet så hardt for å komme meg ovenpå igjen etter alt som har skjedd de to siste årene. Og jeg har klart meg veldig bra. De siste månedene har jeg vært bortimot meg selv igjen. Ikke den jeg var før, det kan jeg aldri bli. Men den nye meg. Jeg følte at jeg levde igjen, og til og med kunne nyte livet. Glede meg mye mer over ting. Innimellom kunne ting bli tøffe igjen, og når det ble for mange mager og babyer der ute i verden, så var hjemme fristedet mitt. Der jeg kunne trekke meg tilbake, slikke sårene og samle krefter. Der jeg kunne gå ut og leke med ungene uten å tenke på noe annet. Nå er ikke hjemme et fristed lenger. Tvert imot. Nå er det nesten vanskelig å være her. Jeg kan ikke flykte mer. Isteden må jeg dag ut og dag inn takle det jeg har jobbet så hardt med å skyve vekk. Det er slitsomt!
Kanskje blir det lettere etterhvert. Sannsynligvis blir det det. Jeg takler alltid ting mye bedre enn jeg i utgangspunktet trodde. Jeg trodde jo ikke jeg skulle klare å reise meg etter SA'en i uke 7 for ganske nøyaktig 2 år siden. Men se på meg. Jeg har fått mye verre slag i trynet enn det og reist meg igjen etterpå. Og jeg kommer til å reise meg igjen. Men jeg skulle så veldig gjerne hatt fristedet mitt!
Heldigvis vet jeg at jeg har noen å snakke med. Selv om det har vært litt problemer i svigerfamilien og svigerinnen min og jeg har sklidd litt fra hverandre, så vet jeg at hun er der. Det er litt patetisk, men hun er kanskje min nærmeste venn. Patetisk i den forstand at jeg ikke har klart å finne mine egne, nære venner her nede. At jeg regner søsteren til mannen som min nærmeste. Men det er kanskje greit det også. Vi hadde et godt vennskap og kunne snakke om alt. Kanskje klarer vi å finne det igjen. Nå har jo hun og mannen min ordnet ut i problemene dem imellom. Da klarer kanskje vi å finne tilbake til den nærheten vi hadde også. Det var i alle fall fint på lørdag. Vi fikk satt ord på mye. Vi gråt litt sammen. Jeg forsto at hun skjønner litt. Jeg har trodd at alle forventer at vi skal være som før igjen, men hun forsto at dette med naboene ville bli vanskelig. Hun kan aldri helt og fullt forstå, det kan ingen som ikke har vært gjennom noe sånt. Men hun skjønner i alle fall at det er tøft. Og det er nok for meg.
Og jeg, jeg må bli flinkere til å "bruke" henne. Ta av masken og innrømme at jeg har det vondt. At hjertet aldri blir helt igjen. Jeg er faktisk ikke så alene som jeg tror. Jeg har mennesker rundt meg som bryr seg, som er glade i meg. Jeg må rett og slett bli flinkere til å slippe dem inn. Jeg har savnet svigerinnen min, og jeg vet at hun også har savnet meg siden hun faktisk var tøff nok til å si det. Bli flinkere til å dele, det får bli mitt mars-forsett!
Det er sant at motgang gjør en sterkere, men jeg tenker ofte at jeg må da være sterk nok nå. Sannheten er at jeg skal bli enda mye sterkere etterhvert, uansett hvordan denne kampen som vi står oppi ender. En dag skal jeg heve hodet og med stolthet fortelle verden om de små vi har mistet. Fortelle om det vi har opplevd, en erfaring ingen egentlig burde ha men som jeg på enkelte måter ikke ville ha vært foruten. Jeg tror det har gjort meg til et bedre menneske. Jeg vet at jeg ikke tar noenting for gitt lenger.
En dag, når jeg har fått opplevelsene våre mer på avstand, håper jeg at jeg kan bruke våre erfaringer til å kunne hjelpe andre. Kanskje dumme tanker, men det drømmer jeg faktisk om. Om jeg bare kan hjelpe et menneske, så er det verdt det. Men først skal jeg hjelpe meg selv litt til..
Innlegg
