Bloggtørke

Opplever litt "bloggtørke" om dagen. Mye i hodet forsåvidt, men alikevel lite å skrive om.
Forrige helg hadde vi som nevnt vår første barnefrie helg sammen siden eldstemann ble født. Det var jammen på tide. Første kvelden var det veldig rart, og vi satt vel begge med en merkelig følelse. Det var så alt for stille i huset, og vi savnet faktisk bråket rundt leggetid. Men litt avslappende var det jo også.

Lørdagen tok vi turen til Quality Spa & Resort Strömstad. Måtte vekk fra det tomme huset.. ;-)
Var rart det også, å reise bort uten ungene. Tankene gikk mye til dem, men vi visste jo at de hadde det supert der de var. Utpå kvelden klarte jeg endelig å slappe av og bare nyte livet. Anbefaler virkelig en tur til dette hotellet om man trenger litt avkobling. Hotellet i seg selv var veldig fint og rent. Servicen var upåklagelig. Rommet vårt var rett og slett en liten leilighet. Og maten der var et kapittel for seg. Til middag hadde de en helt fantastisk orientalsk buffet. Vi spiste så mye at vi rett og slett måtte ta oss en time på rommet etter middag før vi tok turen til baren. Søndagen hadde de en like fantastisk brunch. Mmmm.
Jeg gikk nok opp de to kiloene jeg gikk ned på suppekuren i løpet av forrige helg.

Vi trengte virkelig litt barnefri nå, å gjøre noe sammen bare vi to. Og vi bør nok gjøre det oftere, ikke vente 6 år til neste gang. Etter de siste to årene er det nok viktig å finne tid til å fokusere på bare OSS. Vi har strengt tatt ikke vært flinke til det etter vi fikk barn, men det har blitt enda vanseligere etter alt vi har vært gjennom de siste par årene. Fokus blir skrudd helt over på andre ting. Det gjør noe med forholdet. Jeg merker at vi må jobbe hardere nå enn før. Det er ikke alltid like lett å kommunisere. Ikke alltid like lett med positiv oppmerksomhet og nærhet. Det har blitt for mye vanskelig, for mye trist og det tar på. Jeg skjønner nå hvorfor det ofte kan være vanskelig å holde på forholdet når man opplever vonde ting eller kriser. På noen områder har vi blitt sterkere fordi vi går igjennom dette sammen. Men på andre områder er det helt motsatt. Vi reagerer på forskjellige måter. Takler ting forskjellig. Og som jeg altså har funnet ut, vi må jobbe hardere. Ting kommer ikke alltid av seg selv lenger. Men vi står fortsatt sammen, og vi vil det samme. Og det er kanskje det viktigste.

Nå blir det sannsynligvis snart en noe ufrivillig prøvepause på oss også. Om det ikke klaffer nå i februar, så sier hodet at det er lurt å vente litt. Jeg har nemlig regnet på det og funnet ut at om jeg blir gravid i mars eller april så vil jeg være i den mest kritiske perioden i forhold til å miste når vi skal til Kypros. Og å miste mens vi er der er noe jeg ikke tør å risikere. Om det var bare oss kunne vi droppet ferien, men nå har vi to barn som gleder seg enormt til 3 uker der nede. Det kan vi ikke ta fra dem! Hensynet til dem vil alltid komme først, de skal ikke lide for vår kamp om en til. Veldg trist at det har blitt sånn at man må ta prøvepause på sånne grunnlag - at man skal slippe å oppleve å miste i et annet land. Men sånn har det dessverre blitt for oss.

Men i første omgang kjører vi på i denne måneden. Regner med EL om et par uker, og det er omtrent på samme tid som jeg ble gravid for to år siden. Da helvetet startet. Da ble jeg gravid på Valentine's Day, hadde termin i november men endte med SA i uke 7. På mange måter hadde det vært så veldig riktig om jeg ble gravid nå, og at ringen kunne sluttes to år etter. Men livet er jo ikke alltid sånn..
Her om dagen satt Snuppa og så på barne-TV, da hun plutselig utbrøt: "tenk så morsomt det hadde vært om du hadde hatt 3 barn da mamma". Ja, tenk det! Skjærer i hjertet når hun sier sånt, for jeg har jo så inderlig lyst å gi henne en lillebrøster. Hun aner jo ingenting om kampen vår, og at det egentlig skulle ha vært en til her nå. Men kanskje en dag. Kanskje..