Oppvask

Svigerfamiliedramaet har nådd nye høyder her etter gårsdagens morsdagsmiddag. Stemningen mellom mannen og søsteren var noget anspent, og de vekslet nok ikke så veldig mange ord de timene vi var hos svigers. Det var stort sett noen belærende ord fra søsteren som falt for relativt døde ører hos mannen. Og da mannen skulle dra på nattevakt gadd ikke søsteren og familien hennes å si hadet til ham engang.

Og i dag ringte hun og ba om å få snakke litt med ham for å fortelle ham at han burde prøve å være litt høflig mot henne! Jeg oppfattet ikke noen av dem som direkte uhøflig i går, bortsett fra det faktum at de ikke gadd å si hadet til ham. Mannen ble oppriktig lei seg fordi hun mente at han ikke oppførte seg høflig, og da han snakket med faren etterpå sprakk han i stemmen et par ganger. Stakkars mannen min, han har det ikke lett nå. Han fortjener ikke dette, virkelig ikke! Nå har svigerfar samlet begge to på nøytralt sted, så får vi se hva som kommer ut av det.

Jeg er veldig redd for at det skal ende som tidligere diskusjoner. Ikke at ting har vært sånn som dette før, men de gangene det har vært noe så har det alltid endt med at mannen min må "krype" og unnskylde seg. Søsteren hans har en egen evne til å "vinne", hun er god til å fremheve og overkjøre. Dette er en av de tingene mannen har fått nok av, men enkelte ting endrer seg neppe.

Jeg synes dette er en veldig trist situasjon. Jeg er enig med mannen, og orker ikke å forholde meg så mye til svigerinnen lenger selv. Men det har ikke alltid vært sånn. Før var vi veldig nære, både hun og jeg og alle sammen. Vi bor i samme nabolag og brukte mye tid sammen før. Ja, vi reiste til og med på ferie sammen tidligere og stortrivdes med det. Nå er det utenkelig. Jeg orker ikke å gå kveldsturer med henne sånn som vi gjorde før en gang. Mest fordi det ble litt for mye en vei, hun snakker og jeg lytter. Det går ikke i lengden.

Feilen her er nok like stor på begge sider. Vi har vårt å stri med, og svigerinnen og familien har sitt. De synes kanskje at vi har forandret oss, og det har vi nok etter de siste to årene. Mye har forandret seg. Vi er nok ikke like flinke å være sosiale som før, da vi gjerne inviterte dem ned til barne-TV og sånne ting. Men etter alt som har skjedd har fokuset vårt forandret seg. Vi orker ikke alltid å være så veldig sosiale, innimellom blir det til at vi må rette alt fokus på oss fire i kjernefamilien og bare bruke tid på det. Sånn er det. Og sånn vil det fortsette å være en stund fremover. Som mannen sa til faren sin: hvordan det vi har vært gjennom de siste to årene og sannsynligvis fortsatt skal gjennom har vært og er er det nok ingen rundt oss som forstår.
Det som hadde vært fint var om de kunne akseptere at det er sånn, at vi er midt i en utrolig slitsom kamp og ikke er de samme menneskene som før.

Kjenner jeg er skikkelig nervøs for utfallet av dette "møtet" nå. En time har gått allerede, hvor lang tid vil det ta? Hvem kommer hjem - en lettet mann eller en knekt mann?
Huff - dette er bare ekkelt og trist!