Samtale på Seksjon for Barnløshet

I dag var dagen for samtale på Seksjon for Barnløshet på Ullevål.
Ullevål er for meg en positiv plass. Det er der barna er født, og dermed en plass med (stort sett) bare gode minner. Og det er plassen jeg drømmer om å få sette nok et barn til verden på.

Med en gang vi svingte inn på sykehusområdet presset tårene på. Der var vi på fødselsforberedende kurs, der parkerte vi da vi skulle ha Snuppa..
Ja, stort sett alt kom strømmende tilbake - og nå skulle vi altså til den avdelingen jeg hadde tittet mot med en vond følelse i hjertet de gangene vi vandret rundt på sykehuset med baby i eller utenfor magen. Skulle jeg plutselig dit? Det føltes bare helt feil.

Da vi satt og ventet følte jeg meg helt malplassert. Merkelig følelse å sitte der og se på alle babyene på veggen, tenke på alle skjebnene og hvor heldige vi faktisk er.
Og mens vi satt der hørte jeg damen på kontoret ringe og bestille en utskrapning, noe som traff meg langt nedi hjerterota. Bak en av dørene satt det altså en dame som opplevde marerittet som jeg har vært gjennom så mange ganger. Forskjellen var at hun sannsynligvis hadde fått hjelp for å faktisk bli gravid også, bare for å få det revet bort. Og da hun kom ut sammen med en sykepleier hadde jeg aller mest lyst å reise meg og gi henne en klem. Jeg unner virkelig ingen den følelsen hun helt sikkert hadde og har i dag. Livet er og blir urettferdig!

Vi kom omsider inn til ei hyggelig dame som jeg senere forsto var seksjonsoverlege. Hun var et friskt pust fra de "ovenfra-og-ned-overlegene" jeg har møtt på det sykehuset jeg hører til. Hun begynte med å spørre hva vi forventet oss av samtalen, noe som ikke var lett å svare på siden vi strengt tatt ikke visste hvorfor vi hadde fått komme til der engang.
Men det ble en fin samtale, selv om det var lite nytt som kom frem annet enn at hun mente jeg hadde fått en grundig utredning av gynekologen på lokalsykehuset. Det er jo godt å vite siden jeg innimellom har vært litt usikker. Men en ting var hun uenig med lokalsykehuset om. Selv om jeg flere ganger har spurt om å få begynne på Fragmin o.l. helt fra positiv test, har de vært steinharde på at det får jeg ikke før man har sett liv. Overlegen på Ullevål mente at det ble helt feil, og at jeg burde begynne fra dag 1 om det skulle han noe for seg. Så nå har jeg fått resept på Crinone, og skal også begynne å ta den Fragminen jeg fortsatt har liggende med en gang jeg tester positivt neste gang. Da skal jeg også ringe til dem, så blir jeg fulgt opp med ultralyd hver uke fra uke 6-7 og et godt stykke etter uke 12 pga. historien min. Så da forholder jeg meg altså til Ullevål heretter, og håper at det kan ende med flere positive minner.

Jeg fikk i alle fall et veldig positivt inntrykk av avdelingen og dem som jobber der. De var så blide og positive - noe helt annet enn det jeg er vant til. Overlegen var veldig oppsatt på at vi skulle få til dette, at det skulle bli barn! Hun sendte oss til og med ut døra med beskjed om å sende ungene til besteforeldrene så vi kunne lage barn.

Så dette ble egentlig ganske positivt, selv om jeg vet at ingen kan trylle. Naturen er lunefull, og ingen vet hva som vil skje. Men kanskje blir det vår tur å lykkes igjen en dag. Det er i alle fall verdt å kjempe for!