Dårlige nyheter

Ikke nok med at både jeg og snuppa har vært slått ut av sykdom den siste uka, i går fikk jeg en foruroligende telefon fra gyn. Hun ringte for å fortelle at hun hadde fått svar på de fleste resultatene. Det eneste unormale som var funnet var at morkaken etter MA'en i juni viste tegn til genfeil. GENFEIL!??!
Det var liksom den ene tingen jeg var nesten sikker på at det ikke var, siden vi jo har fått to friske barn. Selv leger har sagt at det har vært svært lite sannsynlig. Men nå virker det altså som om det kan være noe sånt alikevel. Gyn. hadde konferert med en professor på avdeling for medisinsk genetikk, og han mente det var grunn for videre undersøkelser. Derfor ringte hun for å fortelle at hun ville sende henvisning dit, og hun ville ikke vente til vi skal til henne 15. november. Akkurat det var jo hyggelig, at hun handler fort.

Men nå sitter jeg igjen med masse spørsmål. Hun sa at det kunne se ut som en genfeil som slår ut i enkelte svangerskap siden vi har fått to barn, men jeg synes det er foruroligende at det da har slått ut i alle de siste. Også synes jeg det er rart at de ikke fant tegn til noe etter morkakeundersøkelse og obduksjon av Iven. Både hun og morkaken var jo mye større enn denne siste. Men kanskje testet de ikke for sånt da? Om så er tilfelle så er det veldig dårlig!

Og hva nå? Genfeil kan man ikke akkurat gjøre noe med. Så da blir det vel et enda større sjansespill enn før. Virkelig enten eller. Kanskje er vi så heldige at alt klaffer, kanskje ikke. Ting vil nok bli mye klarere etter vi har vært på genetisk avdeling, men akkurat nå er det kaos. Og skummelt. Det føles nesten som kroken på døren, samtidig som jeg vet at vi har klart det før. Kanskje gir det oss bedre odds tross alt?
Midt oppi dette så hadde vi jo begynt å prøve litt igjen, og i går ble også EL-testen positiv. Siden vi allerede har begynt så fortsetter vi i alle fall denne syklusen, så ser vi. Kanskje er det når det ser mørkest ut at det klaffer? Man kan jo håpe..
Men med tanke på all medisinen jeg har fått for mellomøre - og halsbetennelse så er det vel et mirakel i seg selv om det klaffer nå.

Og om det er sånn at det er en genfeil inni bildet, så er de to barna vi har enda større mirakler enn jeg trodde. Ikke bare kom de helt uventet, men de har jaggu trosset mye større hinder enn p-piller. Så heldige vi er som har fått dem! Tenk om vi hadde fått denne beskjeden og ikke hatt barn. Det hadde knust meg.

En annen ting om det er snakk om genfeil, er at det ikke er kroppen min som har sviktet friske barn sånn som jeg har trodd. Da har de som vi har mistet virkelig ikke hatt en mulighet. På en måte blir det da lettere å bære at det gikk som det gikk. Jeg fikk ha dem inni meg en liten stund, se dem leve og sprelle på en skjerm, glede meg over dem og drømme en stakket stund. Så får jeg heller leve med savnet og tomrommet som kom etterpå. Og to av dem vet jeg til og med hvor er. Jeg kan besøke dem. Jeg har beviset for at de har eksistert og blitt elsket på en gravstein. Så får skjebnen bestemme om det blir en lillebrøster for dem og de to gulla våre etterhvert. Jeg har jo sett eksempler på at det ordner seg til slutt..