Tiden etterpå

Rundt meg går livet videre som før. For meg står det relativt stille. Jeg føler at jeg kun eksisterer, jeg lever ikke så mye. Alt jeg gjør krever enorme krefter, jeg må tvinge meg selv fremover, skritt for skritt. Helgen har gått med til pakking før ferien, mye tanker og mange tårer. Jeg har til tider snakket nesten hull i hodet på mannen, men han lar meg. Vi er sammen om dette. Det er godt. Kanskje kommer vi enda nærmere hverandre enn jeg trodde var mulig etter dette? De siste dagene har jeg vært totalt avhengig av ham, nesten litt skummelt. Vil helst ha ham i nærheten hele tiden. Godt han har ferie..

Lørdag tok vi turen til gravstedet hvor vår lille engel skal begraves sammen med oldeforeldrene sine. Jeg har kun vært der en gang før, og følte et behov for å se plassen. Det er fint der, men jeg skal innrømme at jeg ikke er helt komfortabel med at det er nært veien og at biler suser forbi hele tiden. Men det er jo Oslo tross alt. Det er ikke som den oasen av et gravsted mine besteforeldre og eksen min ligger på hjemme. Men sånne plasser er det kanskje ikke mange av. Og når jeg vil ha den i nærheten, så er denne plassen et godt valg.

Vi var også innom svigers på lørdag. Ikke dem jeg helst ville se nå, men jeg følte at det var bedre enn å ikke se dem før på flyplassen i morgen tidlig. Jeg har fortsatt mange negative følelser i forhold til situasjonen før dette skjedde, jeg klarer ikke å forholde meg til dem sånn som før. De fortsatte nå også, og var mest opptatt av å fortelle om noe som skjedde med svigermor tidligere i uken. Men da mannen begynte å fortelle og de fikk se bildene av engelen vår så ble de stille gitt.

Ellers har jeg ikke orket å være rundt andre disse dagene. Kun mannen og ungene. I dag måtte vi en tur ut for å kjøpe det siste før ferien, og jeg måtte virkelig tvinge meg selv. Jeg kan jo ikke isolere meg selv for alltid heller. Det var litt tøft, men det gikk greit. Så da er den bøygen overstått.

Tankene er uendelig mange. Det er stadig vekk noe som slår meg. Om graviditeten, om hva som kan ha skjedd, om veien videre. Jeg blir mer og mer sikker på at vi må prøve igjen så snart som mulig, selv om jeg er livredd for å miste igjen. Håpet mitt nå er at jeg er gravid igjen før jul. Kanskje blir det lettere å takle tiden rundt termindatoen da? I utgangspunktet ønsket jeg meg et sommerbarn, kanskje er vi så heldige at vi kan få det alikevel? Selv om ingenting kan erstatte vår lille engel som jo skulle vært et vinterbarn som storebroren. Jeg håper at jeg kan få komme til gynekologen min så fort som mulig etter ferien. Noen svar på hvorfor dette har skjedd får vi nok aldri, men kanskje kan han undersøke meg litt. Og kanskje kan han berolige meg og gi meg håp.

I morgen tidlig reiser vi altså på ferie. Jeg gleder meg ikke lenger. Egentlig føles det like meningsløst som det meste annet for tiden. Ferie forbinder jeg med glede, og det finnes ikke mye av det i meg nå. Takk og lov for at vi har to flotte barn, som selv om de kan være veldig slitsomme, er min store trøst i disse dagene. Jeg må holde meg oppe på grunn av dem. Jeg må reise på ferie på grunn av dem. Men ferien blir på ingen måte som den skulle være. For ett år siden begynte vi så smått å prøve på tredjemann mens vi var der. Ett år har gått og alt ser plutselig annerledes ut. Jeg har gått fra glede og forventning til tristhet og smerte. Jeg er et annet menneske. Jeg har en sorg som river og sliter i meg, som akkurat nå ikke går vekk uansett hvor mye jeg måtte prøve å fortrenge det. Jeg vet at det vil blekne med tiden selv om det aldri forsvinner. Jeg ser frem til den dagen der sorgen slipper taket bare for et øyeblikk. Dagen da jeg kan smile ikke bare med munnen, men også med øynene og hjertet. Den dagen jeg virkelig kan le igjen. Måtte den ikke være så alt for langt unna.