Marerittdager

Dette kommer til å bli et langt blogginnlegg. Jeg tror jeg må få skrive av meg hva som har skjedd de siste dagene som ren terapi. For dette er tøft - beintøft. Jeg har opplevd mye i livet, og jeg har mistet mange. Jeg trodde å miste exen min til kreft var det verste, men dette overgår også det en høy gang. Barnet vårt er borte.

Onsdag fikk jeg meg en rutinekontroll hos legen for å sjekke blodtrykket før ferien. Hadde jo vært mye plaget av hodepine o.l. i det siste, og var litt bekymret i og med det var litt høyt på min første kontroll. Men blodtrykket var fin-fint nå. De siste ukene har jeg slitt litt med å finne hjertelyd med BabyWatcheren, men jeg har fått opp, eller i alle fall trodd jeg har fått opp en svak lyd og høye tall. I alle fall frem til forrige fredag. Hadde en guffen følelse, og har egentlig hatt det siden en uke etter siste UL, men har slått det fra meg som paranoia. Det med hjertelyden slo jeg fra meg som posisjonen den lå i og ekstra polstring på magen min. Og jeg har jo trodd at jeg har kjent bevegelser innimellom. Så da legen ikke fant hjertelyd ble jeg ikke særlig bekymret, ble egentlig mest glad da han sa han ville sjekke med UL. Ante ikke at de hadde UL-maskin der en gang jeg. Maskinen var dårlig, men vi så da et lite nurk der inne. Men selv om han holdt på i flere minutter beveget det seg ikke. Lå bare krøllet sammen, så han fikk ikke sett om hjertet slo en gang. Da visste jeg..
Han ville ringe sykehuset for å få dem til og ta meg inn til en UL siden vi skulle på ferie og trengte å få vite hva som skjedde. Tror han også visste hvor det bar, men han sa det ikke. Jeg sendte melding til mannen  mens jeg satt og ventet, og han kom med en gang. Var fryktelig å sitte der på venterommet og kjempe mot tårene. Jeg som aldri viser følelser offentlig..

Ullevål ville ikke ta meg inn siden det ikke var akutt, men legen hadde ringt Bærum sykehus og tryglet dem om å ta meg inn. Han hadde fått til en time på gyn. poliklinikk til meg neste morgen kl. 09, men foreslo også at vi prøvde å få en privat time allerede den ettermiddagen for å slippe den psykiske belastningen med å gå og vente. Vi dro rett til Volvat, men de kunne ikke ta oss inn. Fikk til slutt en time på Oslo City Legesenter den ettermiddagen. Håpte så inderlig at det bare var apparatet til legen som var dårlig, at vi skulle få se at alt var i orden. Alt var kaos i hodet mitt, jeg visste, men dette skjedde da ikke med meg..

Da vi kom til UL på ettermiddagen så vi det med en gang. Nurket vårt lå helt stille og vi så ikke noen hjerteaktivitet. Legen målte det til 13 uker, så jeg har gått rundt i nesten en måned og "lurt meg selv". Jeg har planlagt, drømt og gledet meg med et dødt barn i magen. Noen dager etter vi var på UL og så at alt var bra, har det gitt opp. Eller i alle fall har veksten stagnert da. Omtrent da jeg begynte å få den gufne følelsen..
Jeg knakk helt der inne. Det var så ufattelig. Jeg hadde vært så sikker på at denne gangen skulle det gå bra. Jeg var jo kommet nesten 17 uker avgårde. Nå gikk vi fra legesenteret med to ultralydbilder av vårt døde barn.

Resten av ettermiddagen var bare en tåke av kaos, tanker og tårer. Mamma skulle egentlig reist hjem på kvelden, men da dette skjedde ble hun heldigvis for å hjelpe oss. Takk og lov for det - det trengtes! Rett før jeg skulle legge meg spottet jeg litt brunt. Hadde jeg ikke gått til legen og spurt om han ville høre etter hjertelyden hadde vel det kanskje vært de første tegnene på at noe var galt.

Torsdag morgen møtte vi opp på gyn. poliklinikk på Bærum sykehus. Var fryktelig å komme til sykehuset og se en dame som kom inn for å føde mens jeg selv satt der med vissheten om et dødt barn i magen. Jeg slapp heldigvis å sitte på samme venterom som dem som skulle på ordinær ultralyd. Det hadde vært alt for vanskelig. Så takk og lov for at der var separate venterom. Kjempet mot tårene mens vi satt og ventet, og da vi kom inn til legen knakk jeg med en gang han så på papirene og sa: "Ja, du er gravid?" Hulket frem at nei, vi hadde vær på UL og sett at det var dødt. Så ut som jeg skremte vettet av legen med følelsesutbruddene mine som fortsatte hele tiden mens vi var der, men han var veldig empatisk. Han tok også UL på meg, og kom frem til at barnet var for stort til at jeg kunne få utskrapning. Jeg måtte "føde" det (noe jeg i ettertid er veldig glad for at jeg fikk). Så informerte han om hva som skulle skje, og en dame kom inn med en tablett som skulle hjelpe modningen av livmorhalsen. Jeg tvang meg selv til å ta den mens jeg i det fjerne hørte legen snakke om å ta stilling til om man ville se barnet og om man ville ha begravelse. Hallo? Gjelder dette virkelig meg? Skjer dette?

Jeg fikk beskjed om å komme inn igjen lørdag kl. 08 for å føde barnet. Hele situasjonen var bare komplett surrealistisk. Jeg tenkte at 2 dager var lenge å gå, og var litt redd for at alt plutselig skulle komme ut hjemme. Hadde jo tross alt en styrtfødsel med snuppa. Så jeg spurte om muligheten for at det kunne skje. Nei, det var svært sjelden..

Vel, jeg er svært sjelden. I 08-tiden på morgenen, fredag 23.07, våknet jeg med noe som lignet på menssmerter/sammentrekninger. Tok et par paracet og prøvde å legge meg igjen, men la merke til at sammentrekningene kom regelmessig hvert 2-3 minutt. Det ble ikke mer søvn. Tenkte alikevel at dette sikkert var normalt, legen hadde jo sagt at jeg kunne få litt menssmerter og kunne ta paracet for det. Men selve fødselen hadde jeg fått beskjed om ville bli ganske vond, og at de derfor ville gi meg mye smertestillende. Så jeg slo fra meg disse smertene, selv om paraceten ikke hjalp, de vedvarte og ble kraftigere. Lå i sengen og pustet meg gjennom vondtene, innimellom dem var jeg helt smertefri. Lurte på om jeg skulle stå opp og dusje og gå ned og jobbe litt, men ble liggende.

I 10-tiden ble smertene enda mer intense, og det var innimellom bare 1 minutt mellom. Til slutt lå jeg og holdt meg fast i sengen mens jeg pustet og peste, og etterhvert jamret meg. Etterhvert stakk det også veldig nedentil, og jeg tenkte at dette kunne da ikke vare helt til dagen etter. Ca. 10:40 sendte jeg en melding til mannen som var nede sammen med ungene. Skrev at jeg var redd og at jeg ikke kunne fortsette sånn hele dagen. Han svarte med spørsmål om han skulle ringe sykehuset, noe jeg hadde avvist tidligere.Jeg var akurat i ferd med å svare, da en ny sammentrekning fikk meg til å klamre meg fast i sengen. Jeg kjente et "knepp" i magen og skrek etter mannen. Han kom, observerte og ringte sporenstreks sykehuset. Fikk beskjed om å komme inn med en gang. Da jeg skulle reise meg opp kjente jeg noe mellom beina. Herregud, den kommer nå, tenkte jeg. Ga mannen beskjed om å få mamma til å holde ungene vekke, og så måtte han hjelpe meg ut på badet. Satte meg på do og oppdaget at blodet rant. Hjelp! Mannen ringte sykehuset igjen, og han fikk beskjed om å få på meg en bleie og komme sporenstreks. Han vurderte å be om ambulanse, men takk og lov så lot han det være. Det hadde vært for flaut.

Nå var sammetrekningene mine nesten borte, jeg hadde en mer konstant smerte i magen og en følelse av å ha noe mellom beina. Jeg krøket meg ut og inn i bilen. Det ble en tøff kjøretur psykisk. Det var jo en tur vi skulle ta først i desember/januar.. Og da skulle vi dra hjem med en premie. Nå visste vi at vi skulle dra hjem tomhendte. Jeg fortalte mannen at jeg hadde lest om andre som hadde begravet sine døde barn i gravene til familiemedlemmer, og den tanken likte han. For oss ble det helt feil å overlate det lille barnet vårt til sykehuset. Det ville bli som å etterlate det. Men vi ville heller ikke at det skulle ligge alene. Så mens vi kjørte til sykehuset ringte han faren sin og spurte om vi kunne begrave det i graven til besteforeldrene. Og det var greit. (Nå er svigers nemlig veldig velvillige og synes dette er fryktelig - noe jeg foreløpig har problemer med å forholde meg til.) Var vondt å høre mannen spørre faren sin om dette mens han kjempet mot gråten. Dette var vondt for oss begge.

Rett før vi var fremme på sykehuset ringte mannen dem igjen. De hadde sagt at de kunne møte oss nede når vi kom, men jeg mente at jeg skulle klare å gå selv. Men herregud, så lang veien fra parkeringsplassen til hovedinngangen og videre til poliklinikken var når jeg følte at noe holdt på å falle ut mellom beina mine. Vel oppe var de klare for ankomsten min og hadde en seng som sto og ventet på meg. Stor ståhei for ingenting tenkte jeg der jeg klatret opp i den i gangen ved siden av venterommet. Hun som ga meg modningstabletten dagen før kom bort til meg. "Kom du tilbake så fort du da?" Lurer på om hun husket at jeg hadde spurt om muligheten for at det kunne skje.

Ble trillet bort på gynekologisk avdeling og fikk et 4-mannsrom for oss selv. På rom 409 skulle barnet vårt fødes. Ble møtt av en vidunderlig sykepleier, Malene, som tok utrolig godt vare på oss mens det sto på. I det hele tatt må jeg berømme Bærum sykehus for den behandlingen vi fikk der. Jeg følte meg til enhver tid godt tatt vare på, og det hele ble en "fin" og verdig opplevelse. Jeg fikk nok en pille og to paracet, og to stikkpiller vaginalt. Disse skulle hjelpe livmoren min å trekke seg sammen, men ville først virke om en time eller to sa hun. Dette var kanskje rundt 11:30. Fikk en ekkel følelse av at dette ville ta tid da hun sa at jeg ville få nye stikkpiller hver tredje time om de ikke hjalp, og at jeg gjerne skulle gå litt rundt for å hjelpe til. Fikk en kanyle i hånden i tilfelle jeg trengte morfin, og var forberedt på at dette ville bli ille. Fikk varme omslag på magen, og hadde det egentlig helt greit. Litt vondt var det, og jeg hadde noen små sammentrekninger innimellom, men ikke som tidligere. Men blodet rant jevnt.

Litt over 12 snakket jeg med mamma, og da jeg etterpå tenkte at jeg skulle bevege meg litt la mannen merke til at jeg hadde blødd gjennom gigantbleien jeg fikk da jeg kom. Han ringte på sykepleieren for at jeg skulle få en ny, og da hun kom gikk jeg ut for å sette meg på dostolen med bekken i som de hadde satt frem til meg. Da jeg satte meg ned bare rant det masse greier ut av meg. Jeg kjente noe mellom beina, hørte mannen og sykepleieren snakke sammen utenfor og prøvde å rope at jeg trodde noe kom, men de hørte meg ikke. Det var en så utrolig merkelig følelse å sitte der å kjenne noe som var i ferd med å skli ut av meg.

Sykepleieren banket på og lurte på hvordan det gikk, og jeg rakk akkurat å si at jeg trodde det kom før en stor klump sklei ut og ploppet ned i bekkenet. Da sykepleieren kom inn for å hjelpe meg rakk jeg akkurat å titte nedi og se en stor klump innhyllet i en hinne. Klokken var kanskje rundt 12:30, og jeg følte nesten en lettelse da jeg kjente det komme ut. Plutselig kjente jeg ingen smerter mer. Alikevel var det vanskelig å forstå hva som akkurat hadde skjedd. Sykepleieren tok med seg bekkenet ut for å sjekke om alt hadde kommet ut, og mannen og jeg fikk litt tid for oss selv. Så fulgte en lang ventetid for at legen skulle få sjekke fosteret og morkaken. Til min store lettelse kom alt ut med en gang, så jeg slapp å tenke på å få ut morkaken etterpå.

En times tid senere kom hun inn med det lille nurket vårt. Jeg hadde vært "tøff" helt siden vi kom inn på formiddagen, men da jeg fikk se det lille, perfekte barnet knakk jeg. Sykepleieren trøstet meg så godt hun kunne og lot oss så få være alene med nurket. Mannen orket ikke å se så mye på det, men jeg så og så. Tok bilder og så. På forhånd hadde jeg vært redd at det ikke skulle se så bra ut i og med det hadde lagt dødt en stund, men det så ut som et bittelite barn. Det så så fredelig ut der det lå, med en hånd oppå magen. En hånd med 5 perfekte små fingre. Det var kanskje rundt 10 cm langt, og selv om ansiktet ikke var helt utviklet og hodet i tillegg lå til siden, kunne man se både et øre, anlegg til øyne, munn og nesebor. Jeg syntes tydelig det så ut som om den lignet på søsknene sine.

Det var så godt å få se det, ha det hos meg litt. Selv om det var så fryktelig vondt. Det perfekte lille barnet som vi hadde sett leve og sprelle på ultralyd. Nå lå det der så stille, så stille. Jeg ønsket så veldig å våkne fra marerittet. Jeg følte at jeg hadde sviktet totalt. Jeg skulle holde liv i dette barnet, fostre det frem, bringe det til verden og ta vare på det. Isteden lå det der dødt. Jeg hadde ikke klart å holde liv i det. Jeg hadde feilet. Jeg kunne ikke gjøre annet enn å gråte, unnskylde og si hvor mye jeg ønsket og elsket det. Om noen måneder skulle jeg ha holdt det i armene mine og vist det i årene fremover hvor elsket det var, nå blir det ikke sånn. Vi fikk bare den lille stunden. Jeg hadde lite lyst å gi det fra meg igjen, men visste jo at jeg måtte. Den stunden er nok den tøffeste stunden jeg har hatt noensinne.

Senere fikk vi litt mat og måtte skrive under på fullmakt for begravelse. Mannen ringte begravelsesbyrået - nok en gang en helt surrealistisk opplevelse. 2 dager før var jeg lykkelig gravid, og vi planla innkjøp av bilsete, vi planla fremtiden med tre barn. Nå planla vi plutselig gravleggelsen av barnet vårt. Det er helt sykt.
Klokken 15 forlot vi sykehuset, rundt 4 timer etter vi kom. 4 timer av livet vår tok det. Vi gikk derfra som trebarnsforeldre, men uten tredjegull. Det i seg selv var tøft. Å forlate barnet vårt der. Å vite at det skulle bli hentet av ukjente fra et begravelsesbyrå og kremeres. Stakkars, elskede lille barnet vårt. Å, som jeg føler at jeg svikter.

Nå er alt bare tomt. På en måte er det godt at det er over, og jeg vet at vi skal komme oss gjennom dette. At det vil bli lettere etterhvert. Men nå er det bare ferskt og vondt. Vi har måttet informere folk rundt oss om at det ikke blir noe barn til vinteren alikevel - akkurat når vi hadde begynt å spre den gode nyheten. Vi ventet jo lenge med det rett og slett fordi vi ville være sikre på at det gikk bra denne gangen. I dag har jeg pakket vekk alt av mammaklær og alt av babysaker som fortsatt var nede etter ungene. Jeg må bare stue det vekk på loftet. Orker ikke å plutselig komme over noe. Det kan forhåpentligvis taes frem en annen gang, i en bedre tid.

For vi gir ikke opp. Vi er allerede enige om å prøve igjen, selv om det er fryktelig skummelt. Jeg har mange følelser rundt dette. Ønsket om et barn til brenner fortsatt like sterkt. Men så får jeg dårlig samvittighet for at jeg tenker på å prøve igjen. Jeg tenker på vårt lille nurk og at jeg på ingen måte vil erstatte det. Det er ikke min tanke. Uansett hva som skjer vil vi alltid ha et barn for lite. Og egentlig vil jeg ikke ha et "nytt" barn, jeg vil ha nyttårsspiren vår. Men det går jo ikke. Det er over. Jeg kan aldri få det tilbake. Og jeg hater at jeg må skrive "det". Men det var ikke mulig å se om det var en gutt eller en jente. I tillegg til at det var tidlig så lå den med beina sammen. Vi kunne sendt den til obduksjon for å få vite, men det vil jeg ikke utsette den for. H*n skal få fred nå. Jeg tror fortsatt det var en gutt..

En annen skummel ting er at vi nå har mistet 2 ganger på rad. Vel og merke føles SA'en i uke 7 nå som barnemat, men det er uansett et fakta at vi har mistet to ganger på rappen i løpet av 4 måneder. Er det virkelig bare en tilfeldighet som legene og sykepleieren har sagt? Jeg vet ikke. Sist er jeg sikker på at noe var galt med barnet. Denne gangen er jeg ikke så sikker. Vi så jo at alt var fint i uke 12. Etterpå har det dødd. Er det meg det er noe galt med? Gjorde jeg noe galt? Jeg vil sannsynligvis aldri få vite det, men jeg klarer ikke å riste av meg følelsen av at dette er min "skyld". Og jeg har store problemer med å tro på at det eventuelt skal gå bra neste gang. Akkurat nå har jeg rett og slett problemer med å tro på at jeg blir gravid igjen. Vi brukte 6 prøveperioder før morsdagsspiren som endte i SA satt. Så var jeg heldig og ble gravid igjen med en gang etterpå. Denne gangen trenger jeg mer tid. Selv om jeg på mange måter helst vil bli gravid igjen med en gang, så føler jeg at vi i alle fall må vente til etter jeg har hatt en mens. Og det kan jo ta sin tid. 6-8 uker sa sykepleieren. Innerst inne håper jeg at den kommer før det.

Men om jeg blir gravid igjen vil jeg også ha problemer med å glede meg over det. Kanskje vil jeg igjen få dårlig samvittighet overfor den lille engelen vår. Og angsten for å miste vil være sterkt til stede. Ja, jeg vil nesten forvente at det skjer. Og å passere 12 uker vil ikke være noen lettelse. Det kan jo fortsatt gå galt.
Planen min er å få en time hos gynekologen så fort som mulig. Jeg må høre hva han sier. Kanskje kan han finne ut om det er noe galt med meg.

Tirsdag reiser vi 14 dager til Mallorca. Jeg kunne like godt vært hjemme etter dette, men ungene må få lov å komme seg bort litt. Dette skal ikke gå ut over dem. Takk og lov så vet de ingenting. Vi skulle fortelle dem det nå før vi reiste på ferie. Som jeg gledet meg til det. Til å dele ventetiden med dem, og til å se dem med sin lille søster eller bror. Kanskje har vi voksne godt av å komme oss litt bort også? Vi kan begynne å slikke sårene etter vårt knuste håp, våre knuste drømmer. Vi kan begynne å gå videre.

Når vi kommer hjem blir det urnenedsettelse. Bare for mannen og meg. Vårt endelige farvel med vårt kjære, bittelille, høyt ønskede barn.♥

Jeg har noen bilder av det lille nurket vårt, men jeg er fortsatt litt usikker på om jeg vil ha dem for meg selv eller om jeg vil legge dem ut her. Det får eventuelt komme etterhvert.

Hvil i fred lille engel. Du vil alltid leve i hjertene våre!

Det finnes et land bakom tårer

hvor de vakreste blomster gror
hvor solen for alltid lyser
og lykken og gleden er stor.

Det finnes et land bakom tårer
hvor drømmen og fremtiden bor
hvor englene stille vokter
hver ufødte søster og bror.