Tre hus

I gata vår ligger det tre hus på rekke og rad. I to av dem bor lykken. Nederst bor sorgen. Den stille sorgen. Den usynlige sorgen. Det ble ekstra synlig i går, da det ene huset fikk hjem sin nyfødte tredjemann, mor vagget høygravid rundt i det andre huset, og i det tredje huset fikk jeg nok en gang mensen..

Jeg klarte meg bra lenge. Jeg klarte meg bra da stolte storesøsken kom og ringte på og sa at babyen var født. Dette går fint!
Da jeg så dem komme hjem fra sykehuset i går med den lille trygt i bilstolen, tok jeg en dyp pust og en kopp kaffe og satte meg ut i hagen. Jeg klarer dette!
Da bestemoren kom og ringte på for å be storesøsknene som var på besøk hos oss komme og ønske babyen vekommen hjem, smilte jeg og syntes det var riktig så hyggelig. Hyggelig var det også at våre to fikk komme inn til dem rett etterpå for å se babyen de også. Hadde litt lyst selv jeg, men ville ikke trenge meg på sånn rett etter at de hadde kommet hjem.

Men da Snuppa ved middagsbordet satte øynene i meg med et inderlig blikk og fortalte at hun så gjerne ville bli storesøster hun også, kjente jeg at muren begynte å slå sprekker. Etter det hadde jeg mest lyst til å være for meg selv, kanskje gråte en liten skvett for de små som jeg savner så sårt. Gråte litt fordi jeg vet at Snuppa allerede er storesøster, til små engler. Det kan jeg jo ikke si til henne..
Men med huset fullt av nybakte storesøsken og egne barn er det ikke lett å gjemme seg vekk. Så masken forble på. Det er den delvis enda. Men kloen om hjertet er der.

Tre år har gått siden jakten startet. Og nå nærmer det seg 2-årsdagen for starten av marerittet. Fredag er det nøyaktig 2 år siden jeg sist var tvers igjennom lykkelig. Jeg var inne i min syttende uke, jeg hadde en søt liten kul på magen, det var sommer og en lenge planlagt Spaniatur var dager unna. Og etter den lokket ordinær ultralyd og halvveismerket. Dagen etter skulle jeg bare på en rutinekontroll hos legen før ferien, men ingenting ved den timen ble rutine. To dager etter var jeg på sykehuset og fødte en perfekt men livløs liten skapning. Verdens vakreste Une. Etter det har sorgen bodd her. Ja, nå er det ikke sånn at jeg går rundt og er trist hele tiden. Langt ifra. Livet har fått en ny type normalitet. Rett etter det skjedde trodde jeg aldri at det var mulig å leve normalt igjen. Trodde aldri at jeg skulle kjenne glede mer. Eller le mer. Men så gjør man det etterhvert alikevel. Man reiser seg fra slagene og smiler nok en gang til verden. Kanskje ikke like blendende som før, men man smiler likefullt. Men hjertet blir aldri det samme. Der er arrene. Usynlige, men veldig merkbare. Og innimellom verker de som nå. Innimellom kan man ta og føle på savnet. Og nå er vi midt inne i den tiden der det kjennes tydeligst. Vi har toårsdagen 23. juli. Så har vi termindatoen til den fine Iven-jenta vår 26. juli. Og litt i skyggen av det så vet jeg at jeg i løpet av de neste 3-4 ukene skulle ha kommet hjem fra sykehuset sånn som naboene gjorde i går.

Mitt mareritt startet for to år siden. I fjor på samme tid var hele Norge i sjokk og sorg, manges mareritt startet da. I år og kanskje hvert år fremover vil det markeres. Det er litt rart det der, at det er rett oppi mine egne vonde dager. I fjor fant jeg selv trøst i mange av minnemarkeringene og sangene. Kanskje vil jeg finne en slags trøst i det i år også. Eller kanskje vil det rippe opp mer enn nødvendig.

Jeg kjenner veldig på det at jeg skulle ønske noen husket oss også. Ja, ikke at det vi har opplevd kan måle seg med det som skjedde i fjor. Men jeg skulle så inderlig ønske at våre små ikke ble glemt. Det hadde gjort så godt om de bare ble nevnt, ikke dyttet bort sånn som familiene våre gjør. Jeg tror faktisk ikke noen av våre nærmeste engang husker at det er nå det har gått to år, til tross for at både navn og datoer står tydelig på en gravsten i byen. Men det er vel stort sett bare vi som drar dit også. Svigers drar dit noen få ganger i året for å plante etc. På sin måte. Og det må jo være greit, for det er tross alt svigerfar sin familiegrav og han som betaler på den. Jeg føler nesten at jeg gjør noe galt når jeg setter ned blomster der, for det er jo ikke min plass. Men barna mine ligger der! En dag skal vi ta over den graven, og da skal englene mine få en skikkelig liten hage. For vi glemmer ikke! Vi slutter aldri å savne! Vi slutter aldri å elske! ♥

Une ♥

 

Iven-jenta vår ♥