Jeg er her enda..

Nå har det vært lang bloggtørke her. Livet går sin gang og sommeren så langt har vært travel.
Startet jo med 3 uker på Kypros i juni, en tur jeg tenker å komme tilbake til i et annet innlegg. Det  var i alle fall tre herlige uker med sol, varme, strandliv, opplevelser og familietid. Gjorde virkelig godt! Kan trygt si at vi har funnet vårt ferieparadis, andre gangen vi var der nå og vi skal definitivt tilbake så snart vi har mulighet!

Et par dager etter vi kom hjem var det klart for mer hygge da pappa, stemor og søster kom på besøk. De bor i USA, og pga. diverse årsaker hadde vi ikke sett dem siden vi giftet oss for 5 år siden. Var fantastisk godt å se dem igjen, og ekstra spesielt med tanke på at pappa i fjor var gjennom en kamp mot prostatakreft, som han foreløpig ser ut til å ha vunnet. Å endelig kunne klemme ham etter all frykten og angsten for å miste ham var veldig, veldig godt. En gang pappajente, alltid pappajente..
Stemoren min har ikke alltid vært like hyggelig verken mot ham eller meg, men det både gledet og overrasket å se at det hadde snudd. Vi hadde noen virkelig hyggelige dager sammen, og det var veldig trist da de måtte dra.

Vi har lenge snakket om å dra til USA og besøke dem, det er tross alt 7 år siden sist. Mannen er veldig giret på USA, mens jeg har vært mer tilbakeholden. Jeg har bodd der, så det er ikke akkurat så spennende å reise dit. Flyturen er lang, spesielt med små barn. Og tanken på å være hos familien min der har heller ikke vært så fristende, sist var stemoren min et skikkelig troll. Nå er jeg mye mer positivt innstilt, og vi begynner så smått å planlegge 3-4 uker der borte neste sommer. En del av meg har selvfølgelig heller lyst å ligge på stranda i Kypros også neste sommer. Men det er på tide nå. Kypros forsvinner ikke. Nå må ungene få se hvor morfar bor. Nå har de endelig fått et skikkelig forhold til den amerikanske familien sin. De er ikke lenger bare noen de hører om, noen som sender gaver til jul, bursdag og andre anledninger. I motsetning til sist de møttes da barna var 1 1/2 år og 2 måneder, så husker de nå. De er virkelige for dem. De storkoste seg med å ha dem på besøk, og savner dem allerede. Ja, det gjør jeg også. Så vi må bare få ut finger'n og dra over dammen!

Sånn ellers så går livet sin vante gang. Sommerferien er jo over for vår del, nå er det bare jobbing og regnvær. Poden har siste dag i barnehagen i morgen - om en måneds tid er han skolegutt. Barneparken til Snuppa er nå ubønnhørlig stengt. Litt vemodig, men vi var på besøk i den nye barnehagen hennes for noen dager siden, og hun stortrivdes fra første stund. Blir en ny og litt mer hektisk hverdag for oss fra høsten av, men det skal nok gå bra det også.

Bryllupsdag har vi forøvrig også feiret siden sist. 5 år, en liten milepæl! Mannen hadde nattevakthelg den helgen, så jeg var innstilt på at dagen ville forbigå i stillhet. Men der tok jeg feil. Han hadde til tross for at svigers skulle reise på ferie den natten, ordnet det så de passet ungene noen timer så vi kunne gå ut og spise romantisk middag på den samme restauranten som vi hadde vår første date. Eller date og date. Første måltid sammen i alle fall. I tillegg fikk jeg en flott ring. Men det som virkelig fikk frem tårene i øynene mine var det å få 5 røde roser på døra sammen med et kjempefint kort. Skal ikke alltid så mye til..
Snilleste mannen i verden! ♥

I går hadde vi også en veldig hyggelig dag, da vi traff ferierende venner fra Sunnmøre på Tusenfryd. Veldig koselig å se venner derfra her nede også. Gjør litt opp for at det sannsynligvis ikke blir noen tur oppover dit for oss nå i sommer.

Livet er egentlig veldig greit om dagen, til tross for at det nærmer seg toårsdagen for starten av marerittet for oss. 23. juli er det 2 år siden vi mistet Une, og 26. juli skulle ha vært terminen til Iven et år senere. Enn så lenge så går det bra. Jeg har lært meg å leve med det, noe som var utenkelig for bare noen måneder siden. Tiden leger vel alle sår, selv om arrene forblir. Tenker også veldig lite på at jeg skulle ha vært relativt høygravid nå, den siste terminen min var jo i begynnelsen av august. Så lite tenker jeg på det at jeg ikke husker datoen lenger en gang. Innimellom er det litt rart å se naboene som er der jeg skulle ha vært. Den ene har termin om få dager, den andre i september. Men det gjør meg ikke så mye lenger. Jeg har ikke så mye med dem å gjøre, men snakker med dem akkurat som før. Unngår dem ikke som jeg gjorde i begynnelsen, trangen til å flykte er borte.

Svigerinnen min hadde spurt henne som har termin nå om hvordan hun pleier å føde i forhold til termin, bare for å gi meg en heads up. Hun tenker visst fælt på hvordan dette er for meg, og ble overrasket da jeg sa at det ikke gjør meg noe særlig lenger.
Jeg ble overrasket da hun kalte meg sterk. Sterk?? Jeg???
Vet ikke det. Man lærer seg bare å leve med ting som de er. Man lærer å blokkere ut en del ting. Det er som det er og blir som det blir. Alt ordner seg!