Serenity

Da er toårsdagen til Une over, og som vanlig gikk den for seg i stillhet. Det gjør fortsatt veldig vondt at ingen gidder å bry seg med å huske, det hadde kostet så lite å bare merke seg datoen og kanskje sende en liten melding. Mamma gjorde det - kostet henne veldig lite og betydde enormt mye for meg. Men sånn er det. Termindatoen til Iven er i morgen, men den forventer jeg ikke at noen skal huske. Den er kanskje litt mer min. For hvem går vel rundt og husker termindatoer som ikke ble, foruten mammaer og kanskje pappaer? Når morgendagen er over er vi ferdige med såre datoer for denne gang. Ikke at det blir mindre vondt av den grunn, jeg var like trist i går som jeg var 23. juli. Men jeg vet at det nok en gang vil blekne etterhvert, når dagene kommer på avstand og tankene gir seg litt.

Men nå var det ikke meningen at dagens innlegg skulle bli nok et trist et. Jeg ville egentlig heller dele noe godt. Jeg hadde nemlig et øyeblikk på ferien som overveldet meg helt. I Ayia Napa ligger nemlig et gammelt kloster. Nå er jeg ikke en veldig religiøs person på noen måte, men allerede da vi var der i fjor hadde jeg lyst å gå og se på dette klosteret. Den gangen fant vi det aldri, noe som i seg selv er ganske utrolig siden det ligger så og si midt i sentrum. Men neida, vi fant et lite kapell nede ved havna, som forsåvidt også er veldig fint, hvor vi gikk inn flere ganger for å finne ro og tenne lys for englene våre. Det har faktisk blitt en av mine favorittplasser, og vi var innom et par ganger i år også.

Men da vi mens vi gikk rundt og ventet på et fastboende vennepar som vi skulle spise middag sammen med regelrett dumpet inn i klosteret opplevde jeg en følelse jeg aldri har hatt før. Det øyeblikket vi gikk gjennom porten var det som om noe slo mot meg og jeg følte plutselig en ro i hele kroppen. Jeg vandret rundt der inne og var helt overveldet av hvor vakkert og rolig det var. Og da vi gikk inn i kapellet for å tenne lys måtte jeg stoppe rett innenfor døren for å få igjen pusten. Stemningen, lukten og følelsen kan ikke beskrives. Jeg følte nesten et slags nærvær av noe eller noen der inne. Jeg er ikke lettrørt, men der inne fikk jeg absolutt tårer i øynene, både første gangen vi var der og de andre gangene vi kom dit etterpå. Ja, for jeg måtte tilbake opptil flere ganger. Klosteret ble noe helt spesielt for meg, og vil nok være en av de første plassene jeg besøker også neste gang vi drar til Kypros.

Bilder kan virkelig ikke beskrive hvor fint det faktisk er der, og kan absolutt ikke få frem stemningen, men jeg må dele noen alikevel. Klosteret ligger forøvrig rett ved den berømte, eller beryktede, partygata i Ayia Napa (en gate vi heller ikke fant i fjor), og er virkelig en rolig oase midt i sentrum.

600 år gammelt tre ved inngangen

Kapellet

Fra utsiden