Limbo

I går var det tid for UL i forbindelse med duotesten. Fikk en lang og god titt, siden nurket der inne var veldig uvillig til å vise nesebenet sitt. Men det var der! Nakkefolden var også helt fin. Og i og med legen fikk masse tid til å sjekke det meste mens vi ventet, og at nurket lå i en grei posisjon for sånt, var hun også 90% sikker på kjønn. Vi er typen som liker å bli overrasket ved fødsel, men mannen spurte av praktiske grunner, og jeg godtok siden det alikevel er tidlig og sikkert lett å ta feil. Godt å beholde litt spenning. Men legen var altså 90% sikker på at vi venter ei lita jente. Meget spesielt for meg, vi har nemlig fått vite kjønn på to av dem vi har mistet i MA, og begge disse var jenter. Og om det er riktig så blir det jo full balanse, to vintergutter og to vår/sommerjenter. Ytterst praktisk klesmessig også. Så selve UL ble en riktig så positiv opplevelse, og jeg var ganske lettet da jeg satte meg for å få de samlede resultatene.

Følte dog at legen reagerte litt da hun så blodprøvesvarene. Hun plottet dem inn, og jeg fikk veldig gode tall for de to alvorligste trisomiene. Trisomi 21 (downs) derimot, not so much. Riktignok gikk risikoen ned i forhold til alderen min, fikk vel risiko på nivå med en på 35 tror jeg. Men alikevel føltes ikke 1:387 som et veldig tilfredsstillende tall. I tillegg fortalte hun da at hun hadde sett noe med en blodåre som hun egentlig hadde valgt å ikke nevne fordi det ikke hadde noe særlig betydning. Men nå kunne det visst være en indikator alikevel. Absolutt alt annet var altså fint på UL. Sånn bortsett fra at jeg egentlig reagerte på at nurket var veldig rolig, noe jeg har googlet meg til (idioti egentlig) også kan være en indikator.

Så, vi fikk tilbud om fostervannsprøve om vi ville. Trodde man bare fikk det med score lavere enn 1:250, men vi fikk det altså. Hun understreket dog at sannsynligheten for friskt barn var mye større enn for sykt barn. Men vi har tre barn fra før som vi må tenke på, og vi må vite. Siden vi nærmer oss jul, valgte hun å sette meg opp til time for fostervannsprøve om to uker. Dette gjøres kun tirsdager, så alternativet er å vente til to dager før jul. Men den timen jeg har fått nå er egentlig litt for tidlig. Fostervannsprøve taes ikke før uke 15, og såvidt jeg forstår er det mindre sjanse for komplikasjoner jo lenger man venter. Hun målte meg til 12+5 eller 12+6 i går, så om to uker vil jeg være akkurat på grensen. Men det kunne hende legen som tok fostervannsprøve ville mene det var for tidlig, så muligens blir det utsatt uansett. Og jeg vil jo ikke øke risikoen for å miste.. Skrekken er at det går galt og at man så får vite at barnet var helt friskt.

Skjønner ikke hvorfor vi skal få så mye dritt i forbindelse med svangerskap. Virker som vi får alle utfordringer vi kan få. Det skal bare ikke være enkelt for oss. Jeg er redd nå. Med vår forhistorie så ser jeg ingen positiv utgang på dette. Enten får vi negative prøvesvar og jeg må gjennom en senabort eller så blir jeg en av de 0,5-1% som aborterer etter fostervannsprøven. Eller alternativ tre, "hun" er syk og dør i magen min i løpet av de neste to ukene. Har jo opplevd det før. Men obduksjon har aldri påvist noen kromosomfeil.

Mange tanker og følelser altså. Oddsen er egentlig på vår side, men det føles alikevel ikke sånn. Jeg forbereder meg på å miste nok et barn. Jeg tenker på gravplass og gravsten. Tullete, men jeg tror jeg bare må gjøre det. Og kanskje er det best at det ender sånn. Dette var jo ikke planlagt. Men jeg ønsker jo ikke å miste dette vakre vidunderet vårt heller..