Romjul i tenkeboksen

Julefeiringen er overstått, og jeg kjenner at det er godt. Å arrangere julaften for første gang en uke etter en senabort er ikke å anbefale. Men vi kom i mål og julekvelden ble vellykket, til tross for ekstremt sliten mor. Nå er det bare avslapping, jeg trenger virkelig å komme til hektene igjen. Ellers går det egentlig ganske bra med meg, kjenner at jeg kommer meg både fysisk og psykisk. Savner selvfølgelig den som skulle ha sprellet i magen min nå, men det er alikevel ikke så vondt som alle de gangene det gikk galt før minstemann kom. Han er verdens aller beste medisin!

Men; mannen som var veldig negativ og absolutt ikke ville ha flere barn da jeg ble uplanlagt gravid med Bonusen, har i jula plutselig lagt muligheten for å prøve igjen på bordet. Jeg så ikke den komme for å si det sånn. Men han var jo også etterhvert innstilt på at Bonusen skulle komme. Han har innrømmet at han ikke hadde klart å la meg gå gjennom en abort, selv om vi faktisk hadde time til akkurat det i oktober. Og han sitter fortsatt og ser etter større bil hver dag, selv om det ikke trengs lenger.. Og nå vil han altså kjøre på, jeg blir jo ikke yngre. Flaks at renselsen fortsatt pågår og jeg har forbud mot sånne aktiviteter, så jeg får summet meg litt.

Jeg er vel helst der at jeg ikke orker noe "aktiv" prøving. Det ble litt for mye jakt på eggløsning og pliktsex i årene før minstemann kom. Og han kom først da vi ga opp.. Men det føles også unaturlig med prevensjon når ingen av oss lenger ser på et nytt barn som noe krise. Så kanskje lar man bare naturen avgjøre. Der er jo også en risiko for at man skal oppleve det samme nok en gang om jeg blir gravid igjen, statistikken min er ikke god. Er vel noe sånt som 11 svangerskap og altså 3 barn som har klart seg. Man mister faktisk tellingen her etterhvert. Her er jo alderen heller ingen venn. Men den risken får man heller bare ta. Vi har taklet det før og kan takle det igjen. Vi har uansett fått tre vidunderlige barn, og er så uendelig takknemlige for det. Og skulle det dukke opp et mirakel til, så ville det vært en kjempebonus.

Så var det kanskje dette som var meningen med Bonusen sitt korte liv i magen min, at vi skulle se at et mulig liv med fire barn ikke ville vært en krise men heller en berikelse. Så får naturen ta den endelige avgjørelsen for oss.

Den største dagen

For nøyaktig to år siden kjempet et bittelite menneske sitt livs kamp inne i magen min. Akkurat på denne tiden hadde vi aller nådigst fått et par timers permisjon fra sykehuset for å hente barna etter juleavslutning på skolen og forberede dem på at babyen som skulle komme i januar måtte komme nå. Liver ble plutselig snudd på hodet, midt i førjulsstria.

Der og da syntes jeg det var forferdelig. Jeg skjønte nok ikke helt alvoret. Nå er jeg så uendelig takknemlig for at tilfeldigheter gjorde at vi fant ut at han ikke hadde det bra der inne. Nå vet jeg at han ikke hadde klart seg til januar. Sannsynligvis ikke til jul engang..

Det hele startet da vi var på 3D ultralyd i slutten av oktober. Han vi var hos mente at barnet nok ville være litt lite til termin, kanskje 3kg toppen. Ikke alarmerende, men det fikk alikevel alarmbjellene til å ringe hos meg. Storebror slet på slutten, fikk litt lite næring og var bare 2,7kg ved fødsel. Siden svangerskapet med minstemann allerede var slitsomt psykisk, måtte jeg kontrollere dette nærmere. Vite at han fikk næring. Så jeg tryglet jordmoren på ABC om å sende meg til ekstra ultralyd. Dit kom jeg først i begynnelsen av desember, men legen jeg var hos da mente lillebror hadde normal størrelse og ellers hadde det bra. Derimot reagerte hun på blodtrykket mitt, som akkurat som i første svangerskap var ganske høyt. Dette ville sykehuset holde under oppsikt, og bra var det. Blodtrykket fortsatte å stige, selv med blodtrykksenkende medisiner. Jeg ble forespeilt innleggelse og eventuelt igangsettelse av fødsel, og drømmen om vannfødsel på ABC gikk i tusen knas.

Formen min på slutten var ikke bra, og det var alarmerende lite bevegelse i magen. Tidlig på morgenen den 20. desember kom jeg til ny kontroll på sykehuset hos en annen lege enn før. CTG viste lite bevegelse selv med saftinntak, og ultralyd viste en liten baby med lite fostervann. Lille vennen vår hadde det slett ikke bra. Jeg fikk beskjed om at nå ville de ikke vente lenger, igangsettelse skulle skje samme dag, 3 uker før termin.

Jeg var forberedt på at dette kunne skje, men det ble alikevel et sjokk. Vi fikk altså dra hjem og hente barna så vi selv fikk fortelle hva som skulle skje, og samtidig gjøre istand det siste før mamma skulle komme på julebesøk samme kveld. Kl. 14 var vi tilbake på sykehuset. Jeg ble plassert på et mottaksrom på føden, det samme jeg var på med storebror. Modningspiller ble satt, og ventingen begynte. Lite skjedde de første timene, og jeg tenkte at det kunne bli som jordmoren sa, at det kunne ta hele helga. Dette var altså fredag. Sent på ettermiddagen kjente jeg litt murring, men ikke noe å rope hurra over. Jeg lå jevnlig på registrering, og etter å ha fått av meg båndene sånn rundt 20-20:30 skjedde det plutselig noe. Plutselig gjorde det konstant vondt i ene siden av magen. Mannen tilkalte jordmor, men bare en barnepleier kom. Hun tok det ikke særlig alvorlig. Men nå var det seriøst vondt. Jeg gikk på do og akket og oiet meg. Damen kom inn igjen, og jeg hørte hun sa til mannen: "Oi, var det så ille da..?" Herfra gikk det fort, jeg ble flyttet over på fødestuen rundt 21. Det var så vondt, så vondt. De prøvde å følge med på blodtrykk og alt, det var nesten litt kaos. I alle fall i meg. Jordmor sjekket åpning, som jeg var sikker på måtte være full. 4 cm.. Her skrek jeg etter epidural. Jeg som skulle ha naturlig fødsel.. Men det mente jordmor at det ikke var tid til. Riene herjet, og trykketrangen meldte seg umiddelbart. Det sekundet jordmor gikk ut av rommet måtte mannen bare få henne inn igjen. Jeg gikk fra fire cm til full åpning og trykking på ytterst få minutter. Jeg trodde jeg skulle dø, dette klarte jeg ikke. Men 21:37 sa det svopp, og en bitteliten fuglunge lå mellom bena mine. Virkelig liten, selv jordmor var overrasket. Men han var der, og han levde! Endelig hadde vi fått vår etterlengta tredjemann! Lykken var så uendelig stor!

Jeg fikk ha ham på brystet en stund, men han var lite villig til å ta puppen. Barnepleieren prøvde å gi ham sukkervann (tror jeg), men det gikk visst ikke. Jeg var i tåke og lykkerus, så alt er litt blurry. De sa de skulle ta ham med og veie ham, og mannen ble med. Jeg fikk mat mens jeg ventet. Jeg dusjet. De kom ikke tilbake. Til slutt kom barnepleier og sa at de hadde tatt ham over til nyfødtintensiven. Han var bare 2,2kg og hadde veldig lavt blodsukker. OK.. Jeg var bare forvirra og ville være hos ham. Mannen kom tilbake akkurat da de skulle flytte meg over på barsel, hvor jeg heldigvis fikk enerom. Rundt midnatt fikk jeg endelig se den lille gutten vår igjen. Godt påpasset, heldigvis i vanlig seng, men med måleledninger og etterhvert sonde. En ny opplevelse for meg. 

Det var rart og stusselig å ligge på barsel uten baby, og å tilbringe dagene vandrende frem og tilbake til nyfødtintensiven. Heldigvis fikk stolte storesøsken lov å komme en liten tur for å hilse på lillebroren dagen etter fødselen, det var godt. Etter et par dager fikk jeg rom på hotellet, mye bedre. Jeg hadde dog fortsatt høyt blodtrykk, og lillemann ustabilt blodsukker. Håpet om jul hjemme svant. Det var blytungt. Dagen før jul ble lillemann flyttet til rommet for relativt friske babyer, men da dukket også et snev av gulsott opp. Setback. 

Men så kom julaften og legevisitt. Og et overraskende "om blodprøvene i dag er fine kan dere reise hjem i ettermiddag!". Lykketårene trillet. For prøvene var fine, og kl. 17 julaften, til lyden av kirkeklokkene som ringte julen inn, kom vi hjem til vårt nye liv med lillemann. Et ekte julemirakel!

Han er familiens midtpunkt, og har nå fylt livene våre med glede i nøyaktig to år. Jeg er så takknemlig for at han kjempet så hardt, for at han kom til oss. Vår fighter, vårt mirakel!

Et eventyr er over

Bonusen d.14.12.2015/f.17.12.2015

Limbo

I går var det tid for UL i forbindelse med duotesten. Fikk en lang og god titt, siden nurket der inne var veldig uvillig til å vise nesebenet sitt. Men det var der! Nakkefolden var også helt fin. Og i og med legen fikk masse tid til å sjekke det meste mens vi ventet, og at nurket lå i en grei posisjon for sånt, var hun også 90% sikker på kjønn. Vi er typen som liker å bli overrasket ved fødsel, men mannen spurte av praktiske grunner, og jeg godtok siden det alikevel er tidlig og sikkert lett å ta feil. Godt å beholde litt spenning. Men legen var altså 90% sikker på at vi venter ei lita jente. Meget spesielt for meg, vi har nemlig fått vite kjønn på to av dem vi har mistet i MA, og begge disse var jenter. Og om det er riktig så blir det jo full balanse, to vintergutter og to vår/sommerjenter. Ytterst praktisk klesmessig også. Så selve UL ble en riktig så positiv opplevelse, og jeg var ganske lettet da jeg satte meg for å få de samlede resultatene.

Følte dog at legen reagerte litt da hun så blodprøvesvarene. Hun plottet dem inn, og jeg fikk veldig gode tall for de to alvorligste trisomiene. Trisomi 21 (downs) derimot, not so much. Riktignok gikk risikoen ned i forhold til alderen min, fikk vel risiko på nivå med en på 35 tror jeg. Men alikevel føltes ikke 1:387 som et veldig tilfredsstillende tall. I tillegg fortalte hun da at hun hadde sett noe med en blodåre som hun egentlig hadde valgt å ikke nevne fordi det ikke hadde noe særlig betydning. Men nå kunne det visst være en indikator alikevel. Absolutt alt annet var altså fint på UL. Sånn bortsett fra at jeg egentlig reagerte på at nurket var veldig rolig, noe jeg har googlet meg til (idioti egentlig) også kan være en indikator.

Så, vi fikk tilbud om fostervannsprøve om vi ville. Trodde man bare fikk det med score lavere enn 1:250, men vi fikk det altså. Hun understreket dog at sannsynligheten for friskt barn var mye større enn for sykt barn. Men vi har tre barn fra før som vi må tenke på, og vi må vite. Siden vi nærmer oss jul, valgte hun å sette meg opp til time for fostervannsprøve om to uker. Dette gjøres kun tirsdager, så alternativet er å vente til to dager før jul. Men den timen jeg har fått nå er egentlig litt for tidlig. Fostervannsprøve taes ikke før uke 15, og såvidt jeg forstår er det mindre sjanse for komplikasjoner jo lenger man venter. Hun målte meg til 12+5 eller 12+6 i går, så om to uker vil jeg være akkurat på grensen. Men det kunne hende legen som tok fostervannsprøve ville mene det var for tidlig, så muligens blir det utsatt uansett. Og jeg vil jo ikke øke risikoen for å miste.. Skrekken er at det går galt og at man så får vite at barnet var helt friskt.

Skjønner ikke hvorfor vi skal få så mye dritt i forbindelse med svangerskap. Virker som vi får alle utfordringer vi kan få. Det skal bare ikke være enkelt for oss. Jeg er redd nå. Med vår forhistorie så ser jeg ingen positiv utgang på dette. Enten får vi negative prøvesvar og jeg må gjennom en senabort eller så blir jeg en av de 0,5-1% som aborterer etter fostervannsprøven. Eller alternativ tre, "hun" er syk og dør i magen min i løpet av de neste to ukene. Har jo opplevd det før. Men obduksjon har aldri påvist noen kromosomfeil.

Mange tanker og følelser altså. Oddsen er egentlig på vår side, men det føles alikevel ikke sånn. Jeg forbereder meg på å miste nok et barn. Jeg tenker på gravplass og gravsten. Tullete, men jeg tror jeg bare må gjøre det. Og kanskje er det best at det ender sånn. Dette var jo ikke planlagt. Men jeg ønsker jo ikke å miste dette vakre vidunderet vårt heller..