Pregnancy and Infant Loss Remembrance Day

I dag, 15. oktober, markeres Pregnancy and Infant Loss Remembrance Day flere steder i verden. Siden 2010 har jeg vært med og tent lys på denne dagen, lys for mine egne og andres små engler som aldri fikk muligheten til å vokse opp.
Det er dessverre fortsatt alt for mye tabu knyttet til det å miste et barn under svangerskap eller etter fødsel. Mange tier og sørger i stillhet, av ulike grunner.

Utenom blogg og forumverdenen, hvor jeg kan være relativt anonym, har jeg ikke vært veldig åpen om det vi har vært gjennom de siste 4 årene. Det har vært min stille sorg som kun et fåtall har visst om. Av flere grunner egentlig. Jeg har vært sårbar, redd for å bli henne som får "stakkars-deg-blikkene". Redd for å bli oppfattet som svak. Redd for å ikke møte forståelse. Rett og slett redd for å være åpen om noe som man absolutt ikke bør skamme seg over.
Så alt for mange opplever denne tragedien, og jeg har sett opp til dem som tør å stå frem og si at dette skjedde dem. Jeg har alltid visst at en dag, når tiden var inne, skulle også jeg slutte å skjule meg og heller dele med omverden.

I dag var dagen. En over 4 år lang prosess er over, og jeg står frem med hevet hode og stolthet over mine små engler og sier at jeg er en av dem som har mistet det mest dyrebare. I dag la jeg ut denne meldingen til alle mine venner på Facebook:

Ikke den aller største avsløringen kanskje, men et stort skritt for meg. Jeg er ferdig med å tie. Om dette lille innlegget har fått bare en person der ute til å tenke "jeg er ikke alene", så har det vært verdt det.

Det føles godt å rette fokus mot de elskede små som vi ikke fikk bli kjent med i dag. De siste månedene har den i magen tatt det meste av fokuset, det har bare måttet bli slik. Ofte har jeg kjent på dårlig samvittighet over dette, og nesten vært redd for at våre små engler skal bli glemt. Og noen av dem som vet glemmer det sikkert også. Nå som det endelig ser ut til å gå bra, forventes det kanskje at vi skal glemme det også. Men det gjør vi selvfølgelig ikke. Aldri!

Jeg er takknemlig for de ukene og månedene jeg fikk bære på de små som aldri kom. Det er så ufattelig sant at små føtter setter dype spor. Ja, kanskje de aller dypeste. Jeg er forandret for alltid, og det kan jeg takke englene våre for. De har også banet vei for Mirakelet i magen. Mirakelet er ingen erstatning for dem vi har mistet, de vil alltid mangle, og dem vil jeg alltid savne og sørge over. De er med meg i hjertet mitt, til enhver tid. Som sagt så mange ganger før, alltid elsket - aldri glemt!♥

Et lite stemningsbilde fra lystenning på gravstedet hvor Une og Iven ligger