5 år

I dag er det 5 år siden jeg med diger mage satt ute på terrassen, lettere frustrert over å bo i et oppussingsprosjekt med en ettåring og termin bare noen dager unna. Utslitt av å ha en heller upålitelig arbeidskar som kom og gikk som han ville i huset, ofte stinkende av gammel fyll.
Den dagen havnet jeg i en krangel med mannen etter at arbeidskaren nok en gang hadde gått hjem tidlig og masse arbeid fortsatt gjensto. Så gikk jeg på do og oppdaget blod. Og panikken kom. Nå var det ikke lenge før jeg hadde to barn oppi dette kaoset. Nå var det snart slutt på den korte enebarntilværelsen til poden.
Da tanta hentet gutten for litt kusinelek på ettermiddagen, så mor kunne hvile før det vi visste ville komme, gråt jeg mine modige tårer. Alt jeg ville var egentlig å være sammen med den lille kroppen. De siste timene med bare oss.

Kvelden for 5 år siden gikk med til venting, ikke mye skjedde. Vi la guttungen, lagde litt mat og la oss tidlig sånn i tilfelle.

Og så braket det løs. Plutselig var riene der, heftige og tette. Mannen fikk dårlig tid, og jeg prøvde så godt jeg kunne å kle på meg mens han leverte poden til tante. Jeg følte meg som en dritt som sendte fra meg en sønn som ikke skjønte noenting midt på natta. Han hadde vel knapt vært borte fra oss før. Men nå hastet det, selv om jeg ikke trodde det selv. Det virker som det dabber av, sa jeg mellom to rier i bilen. Det var vel sånn ca. ett minutt mellom dem.. Mannen så visst tegninga bedre enn meg og raste avgårde i natten, mens jeg kjeftet på ham for å ha nødblinken på. Tenk så flaut og unødvendig!

Og å stoppe rett foran inngangen på sykehuset, nei det skulle jeg ha meg frabedt! Jeg kunne da gå fra parkeringsplassen - sist tok det tross alt nesten et døgn fra vi kom til sykehuset. Vi hadde god tid! Vel og merke presset det voldsomt nedentil, men det lurte ikke meg! Men så hadde visst mannen rett alikevel, det hastet visst litt. For jeg kom meg aldri fra mottaksrommet og til en fødestue, plutselig lå jeg med ei lita jente i armene mine! Rakk jo ikke å bli sliten engang!

I natt er det altså 5 år siden prinsessa vår kom til verden. Hvor ble årene av? Hvor ble babyen min av? De vokser litt for fort de barna våre. Innimellom hadde det vært fint å kunne gå 5 år tilbake i tid.