For nøyaktig to år siden kjempet et bittelite menneske sitt livs kamp inne i magen min. Akkurat på denne tiden hadde vi aller nådigst fått et par timers permisjon fra sykehuset for å hente barna etter juleavslutning på skolen og forberede dem på at babyen som skulle komme i januar måtte komme nå. Liver ble plutselig snudd på hodet, midt i førjulsstria.
Der og da syntes jeg det var forferdelig. Jeg skjønte nok ikke helt alvoret. Nå er jeg så uendelig takknemlig for at tilfeldigheter gjorde at vi fant ut at han ikke hadde det bra der inne. Nå vet jeg at han ikke hadde klart seg til januar. Sannsynligvis ikke til jul engang..
Det hele startet da vi var på 3D ultralyd i slutten av oktober. Han vi var hos mente at barnet nok ville være litt lite til termin, kanskje 3kg toppen. Ikke alarmerende, men det fikk alikevel alarmbjellene til å ringe hos meg. Storebror slet på slutten, fikk litt lite næring og var bare 2,7kg ved fødsel. Siden svangerskapet med minstemann allerede var slitsomt psykisk, måtte jeg kontrollere dette nærmere. Vite at han fikk næring. Så jeg tryglet jordmoren på ABC om å sende meg til ekstra ultralyd. Dit kom jeg først i begynnelsen av desember, men legen jeg var hos da mente lillebror hadde normal størrelse og ellers hadde det bra. Derimot reagerte hun på blodtrykket mitt, som akkurat som i første svangerskap var ganske høyt. Dette ville sykehuset holde under oppsikt, og bra var det. Blodtrykket fortsatte å stige, selv med blodtrykksenkende medisiner. Jeg ble forespeilt innleggelse og eventuelt igangsettelse av fødsel, og drømmen om vannfødsel på ABC gikk i tusen knas.
Formen min på slutten var ikke bra, og det var alarmerende lite bevegelse i magen. Tidlig på morgenen den 20. desember kom jeg til ny kontroll på sykehuset hos en annen lege enn før. CTG viste lite bevegelse selv med saftinntak, og ultralyd viste en liten baby med lite fostervann. Lille vennen vår hadde det slett ikke bra. Jeg fikk beskjed om at nå ville de ikke vente lenger, igangsettelse skulle skje samme dag, 3 uker før termin.
Jeg var forberedt på at dette kunne skje, men det ble alikevel et sjokk. Vi fikk altså dra hjem og hente barna så vi selv fikk fortelle hva som skulle skje, og samtidig gjøre istand det siste før mamma skulle komme på julebesøk samme kveld. Kl. 14 var vi tilbake på sykehuset. Jeg ble plassert på et mottaksrom på føden, det samme jeg var på med storebror. Modningspiller ble satt, og ventingen begynte. Lite skjedde de første timene, og jeg tenkte at det kunne bli som jordmoren sa, at det kunne ta hele helga. Dette var altså fredag. Sent på ettermiddagen kjente jeg litt murring, men ikke noe å rope hurra over. Jeg lå jevnlig på registrering, og etter å ha fått av meg båndene sånn rundt 20-20:30 skjedde det plutselig noe. Plutselig gjorde det konstant vondt i ene siden av magen. Mannen tilkalte jordmor, men bare en barnepleier kom. Hun tok det ikke særlig alvorlig. Men nå var det seriøst vondt. Jeg gikk på do og akket og oiet meg. Damen kom inn igjen, og jeg hørte hun sa til mannen: "Oi, var det så ille da..?" Herfra gikk det fort, jeg ble flyttet over på fødestuen rundt 21. Det var så vondt, så vondt. De prøvde å følge med på blodtrykk og alt, det var nesten litt kaos. I alle fall i meg. Jordmor sjekket åpning, som jeg var sikker på måtte være full. 4 cm.. Her skrek jeg etter epidural. Jeg som skulle ha naturlig fødsel.. Men det mente jordmor at det ikke var tid til. Riene herjet, og trykketrangen meldte seg umiddelbart. Det sekundet jordmor gikk ut av rommet måtte mannen bare få henne inn igjen. Jeg gikk fra fire cm til full åpning og trykking på ytterst få minutter. Jeg trodde jeg skulle dø, dette klarte jeg ikke. Men 21:37 sa det svopp, og en bitteliten fuglunge lå mellom bena mine. Virkelig liten, selv jordmor var overrasket. Men han var der, og han levde! Endelig hadde vi fått vår etterlengta tredjemann! Lykken var så uendelig stor!
Jeg fikk ha ham på brystet en stund, men han var lite villig til å ta puppen. Barnepleieren prøvde å gi ham sukkervann (tror jeg), men det gikk visst ikke. Jeg var i tåke og lykkerus, så alt er litt blurry. De sa de skulle ta ham med og veie ham, og mannen ble med. Jeg fikk mat mens jeg ventet. Jeg dusjet. De kom ikke tilbake. Til slutt kom barnepleier og sa at de hadde tatt ham over til nyfødtintensiven. Han var bare 2,2kg og hadde veldig lavt blodsukker. OK.. Jeg var bare forvirra og ville være hos ham. Mannen kom tilbake akkurat da de skulle flytte meg over på barsel, hvor jeg heldigvis fikk enerom. Rundt midnatt fikk jeg endelig se den lille gutten vår igjen. Godt påpasset, heldigvis i vanlig seng, men med måleledninger og etterhvert sonde. En ny opplevelse for meg.
Det var rart og stusselig å ligge på barsel uten baby, og å tilbringe dagene vandrende frem og tilbake til nyfødtintensiven. Heldigvis fikk stolte storesøsken lov å komme en liten tur for å hilse på lillebroren dagen etter fødselen, det var godt. Etter et par dager fikk jeg rom på hotellet, mye bedre. Jeg hadde dog fortsatt høyt blodtrykk, og lillemann ustabilt blodsukker. Håpet om jul hjemme svant. Det var blytungt. Dagen før jul ble lillemann flyttet til rommet for relativt friske babyer, men da dukket også et snev av gulsott opp. Setback.
Men så kom julaften og legevisitt. Og et overraskende "om blodprøvene i dag er fine kan dere reise hjem i ettermiddag!". Lykketårene trillet. For prøvene var fine, og kl. 17 julaften, til lyden av kirkeklokkene som ringte julen inn, kom vi hjem til vårt nye liv med lillemann. Et ekte julemirakel!
Han er familiens midtpunkt, og har nå fylt livene våre med glede i nøyaktig to år. Jeg er så takknemlig for at han kjempet så hardt, for at han kom til oss. Vår fighter, vårt mirakel!