15. Oktober - Pregnancy and infant loss awareness day

Fire år

Det er en varm sommerkveld, og jeg ligger i senga med en liten myk og varm kropp ved siden av meg. Hjertet hans slår jevnt og trutt, pusten er rolig. Innimellom sukker han tilfreds mens han svelger unna melk, halvveis i drømmeland. Min fullkomne, vidunderlige babygutt.

I kveld vandrer tankene stadig fire år tilbake. Til en annen tid. Andre følelser. 

Den morgenen lå jeg i den samme senga, jeg holdt meg fast som godt jeg kunne mens riene raste gjennom kroppen. Samme kveld lå jeg igjen i den samme senga, med en bunnløs sorg som rev og slet i meg. Tom og alene. Det lille livet som hadde vært i magen min var brutalt revet bort fra meg. Jeg trodde aldri jeg skulle klare å reise meg igjen. Aldri puste uten smerte. Aldri le eller føle glede igjen. Alt var bare vondt.

Mye har skjedd siden den gang. Mer smerte, flere tap. Men jeg har også blitt uendelig mye sterkere, og har til slutt fått oppleve den største glede i vår lille mirakelgutt. Som jeg nyter hvert øyeblikk med ham! Hadde det ikke vært for de tapene vi har lidd, hadde vi ikke hatt ham i dag. Men alikevel må jeg lure på hvem de vi har mistet ville ha vært. De er fortsatt så veldig tilstede i bevissthet og hjerte. De er en del av meg som resten av familien. Fortsatt like elsket og savnet.

I dag er merkedagen til Une. Den er litt annerledes i år. Lillebror er her, og tilfører glede enten man vil eller ei. Men dagen er fortsatt spesiell. Tankene er mange. Av en eller annen grunn ligger nervene litt utenpå kroppen i dag. På stranda er jeg litt ekstra hønemor. Tankene er mange. Minnene strømmer på. Hvem hadde du vært, lille venn? 3 1/2 skulle du ha vært nå. Du skulle ha plasket i vannet med storebror og storesøster. Kost deg i sommervarmen. Om bare du hadde kommet til oss.

På lørdag kommer enda en merkedag. Termindatoen til Iven. En liten jente skulle ha feiret sin tredje bursdag i disse dager. Sånn ble det ikke.

Men de er her alikevel. I hjertet, i sjelen. I lillebrors øyne og pust. I lillebrors trillende latter. I kveld klemmer jeg ham ekstra tett inntil meg, og håper våre dyrebare engler kjenner kjærligheten fra en mamma som aldri vil stoppe å savne dem.

Testreiser

Før jeg møtte mannen min trodde jeg charterturer besto utelukkende av grisefester og fyll. Men så fikk vi barn, og jeg ble under sterk tvil overbevist av min av og til bedre halvdel, som har vokst opp med charterturer hver sommer, at dette var en super ferieform. Og joda, for en gangs skyld hadde han rett. Har blitt en del charterturer i årene etterpå, og jeg tror familien vår hadde vært gode reisetestere for Star Tour!

24. april

24. april 2013, en helt vanlig dag, men alikevel starten på noe helt uvanlig stort.

Jeg skal på jobb. Jeg vet at det nærmer seg tid for mensen, og av gammel vane etter nesten 4 års prøving tar jeg en graviditetstest før jeg hopper i dusjen. Jeg vet jo at den vil være negativ. Tross alt har vi sluttet å prøve. Det passer uansett ikke nå, og jeg vet så alt for godt at toget har gått for oss. Skulle jeg slumpe til å bli gravid igjen så mister vi bare alikevel. Så derfor har jeg sluttet med EL-jakt, temping og pliktsex. Ja, vi har knapt hatt sex den siste måneden. Så gravid er jeg bestemt ikke!

Riktignok har jeg vært veldig trøtt og kvalm de siste dagene, en kjent følelse. Men jeg brygger nok bare på noe.

Og ja, jeg blir alltid gravid i april av en eller annen grunn. Men ikke nå..

Jeg dusjer ferdig og kaster et raskt blikk bort på testen på vasken mens jeg tørker meg. Ler litt av min egen dumskap. Selvfølgelig er der ingen ekstra strek. Eller? Vent. Er der ikke noe svakt rosa der? Jo, visst pokker er der det! Er det mulig?

Hjertet banker litt fortere og jeg skjelver litt mens jeg tar et bilde og sender det til mannen som allerede er på jobb. 

"Selvfølgelig, det er jo april.."

Lettere svimmel får jeg poden og snuppa til skole og barnehage og meg selv på jobb. Effektiviteten denne dagen er nok så som så. Men jeg vet jo godt at dette bare er midlertidig. Før eller siden tar det slutt, og pengene mine er på før. For sikkerhets skyld starter jeg på Crinone og Fragmin og får UL-time på Ullevål rundt uke 8. Jeg måtte gjerne komme før, sa de. Men det gidder jeg i alle fall ikke. Vi skal til Sunnmøre til 17. mai, og før timen i slutten av mai er nok også denne graviditeten over.

Men ukene går, og jeg er tilsynelatende fortsatt gravid. Og i slutten av mai er der faktisk en liten klump med bankende hjerte i magen min. Like fullt i de påfølgende ukene før vi reiser på en måneds ferie til USA. Et par dager før turen er det en sprellende skapning på 11 uker der inne. Jeg hadde "håpet" det skulle være over nå, så jeg slapp å miste i USA. For nå kan det vel ikke vare så mye lenger..

Kommer hjem fra USA i uke 15, og er hellig overbevist om at nå er det slutt. Men nei, på UL finner vi verdens fineste, sprell levende skapning. Tårene triller og et nytt håp tennes. Er dette virkelig tiden for Mirakelet?

Vi kommer oss forbi ordinær UL, og ukene tikker mot termin. I magen spreller det. Men blir det litt mindre liv etterhvert tro? Er den lille der inne i ferd med å bli sliten? Gir den opp?

Mot slutten blir blodtrykket mitt faretruende høyt. Selvfølgelig! Den dagen jeg runder 37 uker tør ikke legene la meg gå mer. Babyen vokser ikke og har lite fostervann, og det er farlig for oss begge. Jeg settes igang, vi nærmer oss slutten og begynnelsen. Slutten på kampen, begynnelsen på vårt nye liv.

Jeg er livredd for at noe skal gå galt nå på oppløpet. Men vi klarer det, lillemann og jeg. Han kommer ut i rekordfart, bitteliten men perfekt. 

En tøff start blir det for ham, med lavt og ustabilt blodsukker og 4 dager på nyfødt intensiv. Og mammahjertet blør, angsten for å miste ham er der fortsatt. 

Selv nå kan jeg kjenne på den, med en 4 måneder gammel frisk, rund og pludrende godgutt ved siden av meg. Sånn vil det kanskje alltid være.

Vi har lagt bak oss en berg- og dalbane av et år, og jeg er så ufattelig takknemlig for hvor vi er i dag. Fra en sped begynnelse i en svak, rosa strek til 6 kilo med ren lykke!❤️

4 år etter

I dag er det nøyaktig 4 år siden vi mistet den første av mange små spirer. Starten på marerittet, et mareritt jeg til slutt trodde vi aldri skulle våkne fra.

Men for 3 måneder og 2 dager siden kom altså endelig vårt lille Mirakel til verden. Regnbuen etter stormen. Verdt hver eneste tåre, hver eneste tunge stund. 

Svangerskapet var trøblete, og til slutt måtte han ut litt før tiden da det ble skummelt for oss begge to. En bitteliten gutt kom til oss, noe som også førte til endel startvansker. Men alt dette vil jeg når tiden strekker til skrive om i et eget innlegg. 

Vi kom oss gjennom både svangerskap, fødsel og tiden etterpå sammen, min lille tøffing og jeg. Han er absolutt et Mirakel på alle mulige måter, og jeg er så uendelig takknemlig for å ha ham her hos meg. Smilende, pludrende, sprellende. Full av liv!

I dag forbedres dåp for vår lille gutt. Morgendagen blir en stor dag full av følelser. Det blir nok noen tårer fra mor. Men nå, fire år etter, er det endelig gledestårer som felles!

Lykke i noen små kilo: