Stolt, stoltere, stoltest

Dette blir et uhemmet skryteinnlegg fra en stolt mor.
Forrige mandag ble nemlig Poden skolegutt. Tenk det, jeg har et barn som går på skolen!

Jeg hadde gruet meg til dette lenge. Ikke at jeg tvilte på at han ville takle det, var mer usikker på om JEG ville takle det. Han er jo fortsatt den lille gutten min, som plutselig har blitt veldig stor.
Kloa satt i hjertet i flere dager før mandagen, og da dagen kom var klumpen i halsen på plass. Da jeg så den store sekken med små ben og armer gå mot skolegården måtte jeg blunke unna noen tårer, og jeg måtte ta meg kraftig sammen mens vi ventet på oppropet.

Poden derimot, var bare glad. Han var klar! Trengte slettes ikke å holde mammas hånd mens vi ventet. Og mens flere gikk mot rektor og lærer med usikre skritt, og noen med mammaer på slep, gikk vår lille mann selvsikker frem og hilste pent. Etterpå hadde han det største smilet i klassen. Ja, om ikke ørene hadde vært i veien hadde det nok gått helt rundt. Og da slappet også mammaen litt mer av. Onkelen hans uttalte det så fint og enkelt etterpå: den blideste gutten i 1. klasse!

De første dagene har gått over all forventning. Morgenene er tidligere, han kan jo ikke bare komme når han vil lenger som i barnehagen. Men det er ikke noe problem. Han spretter opp (også her er det verre med mor..). Å levere ham på skolen går også som en lek, ingen sure miner. Han kjente ikke så veldig mange i klassen fra før, kun bestekompisen og noen jenter fra barnehagen samt en gutt i nabolaget som han har lekt litt med. Men han har ikke noe problem med å bli kjent med nye barn for å si det sånn. Det som har rørt meg aller mest den siste uken er å se omsorgen gutten vår har for bestekompisen. Han er mye mer usikker enn Poden, dette var nok også noe av grunnen til at de ble plassert i samme klasse. Han bruker lang tid på å bli trygg på nye situasjoner og mennesker, og i papirene fra barnehagen til skolen sto det faktisk at han var spesielt knyttet til sønnen vår. Det var så vondt å se hvordan rullgardina gikk ned hos ham under oppropet på første skoledag. Forskjellen var så tydelig der de sto ved siden av hverandre og ventet. Poden bare full av glede og forventning, bestekompisen ble mer og mer redd før tårene kom. Det skal ikke være lett.

Men gutten vår passer på. Disse to henger sammen som erteris. Og da det kom bursdagsinvitasjon allerede første uka på skolen, spurte moren til kompisen om Poden kanskje kunne overbevise sønnen hennes om at han måtte bli med. Da ringte han sporenstreks og snakket med ham om saken. Nå hjalp det ikke, kompisen fant til slutt ut at han ikke hadde tid, stakkars. Men bare det at Poden prøvde så hardt gjør meg fryktelig stolt. Det virker som om vi har gjort noe rett i alle fall, for han er både lojal, inkluderende, snill og tilpasningsdyktig. Og mye, mye mer!

Skolearbeidet går også kjempebra. Han setter seg ned med lekser med en gang han kommer hjem. Og da han i går skulle tegne og "skrive" fra en tur de var på, skrev han like godt en halv side om det de hadde gjort! Og leseboka er han halvveis gjennom allerede.. Flinke, flinke gutten!

Jeg har selvfølgelig alltid vært stolt av barna mine, men den siste halvannen uken har sendt stoltheten til nye høyder. Og jeg har en følelse av at oppoverkurven kan fortsette!